Kjemper fortsatt mot Mugabe

INTERNASJONAL UTDANNING

– Vi ble løslatt i går etter å ha blitt brutalt behandlet. Vi har mottatt dødstrusler fra etterretningstjenesten, og mens vi satt i fengselet ble vi ble dessuten nektet mat, medisinsk hjelp og advokathjelp, forklarer Washington Katema i en e-post til ISFiT.

Han er studentpolitiker og fredsforkjemper, og ble nylig arrestert for opposisjon mot regjeringen i Zimbabwe. Bare få uker før arrestasjonen gjestet han Den internasjonale studentfestivalen i Trondheim (ISFiT). Katema ville fortelle andre ISFiT-deltakere om hvordan Studentenes fredspris kan hjelpe til i kampen for studentrettigheter i vanskeligstilte land. Studentpolitikeren er nemlig medlem av studentorganisasjonen Zimbabwe National Students Union (Zinazu) som mottok fredsprisen i 2003.

Siden de mottok prisen, har mange studenter lidd samme skjebne som Katema i sin kamp for studenters rettigheter i Zimbabwe.

– Urettferdighet på ett sted er en trussel mot rettferdighet overalt. Opprør er en menneskerett, skriver Katema.

Terrorvelde

Zimbabwe var tidligere et av Afrikas mest velstående land. Nå har landet utviklet seg til å minne om en autoritær stat. President Robert Mugabe, mannen som ble hyllet som frigjøringshelt etter frigjøringen fra Storbritannia, har innført lover som blir karakterisert som drakoniske.

Men den internasjonale fordømmelsen av landets styresmakter har så langt ikke gitt resultater.

– Verken George W. Bush eller Tony Blair kan framtvinge regimeendring her. Det vil vi aldri akseptere, sa Mugabe i en fjernsynssendt tale.

Problemene i dag har røtter i situasjonen som oppsto i år 2000, da hvite landeiere av britisk opprinnelse ble angrepet. Motivasjonen bak angrepene var å ta tilbake landområdene som ble fratatt dem under kolonitiden. Men konsekvensene av angrepene ble mye alvorligere for de landløse afrikanerne som jobbet på gårdene, enn for de hvite gårdeierne. Situasjonen for befolkningen ble ytterligere forverret da regjeringen i 2005 bestemte seg for å fjerne slumområdene i Harare. 200 000 mennesker ble hjemløse.

I det siste har landet vært i medienes søkelys fordi regjeringen har misbrukt sin makt, blant annet ved å fengsle og torturere opposisjonen.

– Studentene mest utsatt

Professor Helge Rønning ved Universitetet i Oslo har fulgt nøye med på utviklingen i Zimbabwe. Han forteller om en kraftig forverring av studiesituasjonen i landet de siste syv årene.

– Inntil krisetilstanden begynte rundt år 2000 hadde Zimbabwe det beste systemet for høyere utdanning i Afrika. Universitetet i Harare var det sørlige Afrikas beste universitet. Idag er ikke universitetene i stand til å fungere, og alle de beste professorene har reist ut av landet. Bibliotekene mangler bøker, og både studenter og lærere har mistet muligheten til å drive forskning, sier han.

Rønning tror studentene er blant dem som er mest utsatt i Zimbabwe.

– Studenter har alltid vært tidlig ute når det gjelder for eksempel demonstrasjoner. Det skjer ofte at politiet dukker opp på campus, og systemet er infiltrert av den hemmelige etterretningen.

Wivi Engen er prosjektansvarlig for det sørlige Afrika i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH). Hun tror behandlingen studentene får bidrar til å forverre de demokratiske forholdene.

– Mange velger å reise ut av landet. Når det skjer, blir det færre som er igjen og kjemper for demokrati, sier hun.

– Blir ikke hørt

Engen forteller at Zinazu nå jobber med å bygge opp sin egen organisasjon, men at økonomiske problemer gjør arbeidet vanskelig.

– En av de mange forskjellene mellom nasjonale studentorganisasjonene i Norge og Zimbabwe er økonomisk bemidling. I Zimbabwe har ikke Zinazu lengre økonomiske inntekter, noe som gjør det umulig å være studentpolitiker på heltid, forklarer hun.

Organisasjonens største problem er imidlertid at de ikke blir hørt av regjeringen.

– Da myndighetene nylig bestemte seg for å øke skolepengene i landet, gjorde de det uten å bringe studentene inn i beslutningsprosessen, forteller Engen.

Denne hendelsen førte naturlig nok til reaksjoner, og derav sammenstøt med regjeringen.

– Det som ofte skjer når studenter demonstrerer mot myndighetene er at de blir møtt med vold. Det er dessuten utbredt at myndighetene benytter seg av infiltrasjon. Noen sendes for å lage bråk, som fører til at studentene som gruppe får skylden.

Samler innsatsen

«Building peaces» er et prosjekt som ble startet opp i kjølvannet av ISFiT-03. Motivasjonen var den gang å videreføre de gode initiativene fra selve festivalen, som skulle fungere som «hjelp til selvhjelp» for studentorganisasjoner i vanskeligsstilte land. Under ISFiT-07 fikk engasjementet en ny giv.

– Det viktigste vi kan gjøre for situasjonen i Zimbabwe er å spre informasjon om hvor prekære forholdene er, sier Vegar Wikhammer Heir, som var temakoordinator under ISFiT-07.

Han mener man blir enda mer engasjert i slike konflikter hvis man selv har møtt de som opplever den på nært hold.

– Jeg tror slike engasjement bidrar til å holde gløden oppe for studentene der nede, tror Heir.

Problemet blir imidlertid at budskapet ikke får tyngde.

Bjørn Utgård var gruppeleder for «workshop 16» under ISFiT-07, der blant andre Washington Katema var deltaker. Han tror «Building peaces» er veien å gå:

– Femti underskrifter her og der hjelper selvsagt, men initiativene har mer effekt hvis de står sammen.