Gradvis mestringsprosess
Er det egentlig et problem at studentene ikke leverer masteroppgaven på normert tid?
Tekst: Karoline Aursland, Jørn Henriksen Skjærpe, John Thomas Silseth Aarø
– Jeg kommer til å bruke totalt sju år på å bli ferdig med bachelor- og mastegrad, og er ferdig høsten 2011, sier masterstudent på sosialantropologi Julie Kildahl.
Da hun for noen måneder siden reiste til Stavanger for å jobbe i felten som sekretær i bedriften DGS i Stavanger, fryktet hun å ikke bli tatt godt imot. At de ansatte inkluderte henne i arbeidsmiljøet ville være svært viktig for å få den nødvendige dataen til masteroppgaven.
I dag har hun blitt en del av gjengen. Og med et godt utgangspunkt gjenstår det nå bare å samle inn den nødvendige informasjonen.
Underveis i studieperioden har Kildahl også hatt en rekke frivillighetsverv. I tillegg har hun arbeidet deltid i både restaurant- og kafébransjen for å få endene til å møtes.
– Jeg har arbeidet i alle de seks årene jeg har studert. Som masterstudent i Norge får man ikke ekstra støtte, og det holder ikke med 6000 kroner fra Lånekassen når man har en husleie på 5000. For tiden jobber jeg deltid som bartender, sier Kildahl.
KAMPEN MOT KLOKKA. I 2002 lanserte daværende utdanningsminister Kristin Clemet (H) Kvalitetsreformen. Håpet var at flere studenter skulle levere masteroppgavene til normert tid og at de ikke skulle hoppe av studiet underveis. For å nå disse målene fikk man en ny gradsstruktur med tettere oppfølging av studentene, nye eksamens- og evalueringsformer, en ny studiestøtteordning og økt internasjonalisering. Heltidsstudenten skulle gjenreises.
I mars i år, åtte år senere kommer imidlertid en rapport som viser at reformen i liten grad har svart til politikernes forventninger. Rapporten er gjennomført av Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP). Situasjonen for masterstudenter etter Clemets Kvalitetsreform er at bare én av fem gjennomfører masteren på de to forespeilte årene. Dette er en forbedring sammenliknet med studenter som begynte før reformen. Likevel er ikke ønsket om den norske aktive heltidsstudenten en realitet ennå.
– Hvis målet med Kvalitetseformen var at man skulle få et høyt nok antall studenter som leverte på normert tid er målet ikke nådd, mener forsker Elisabeth Hovdhaugen ved NIFU STEP.
TOM LOMMEBOK PROBLEMATISK. Professor i sosiologi Aksel Tjora ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU ser det som negativt at studenter er nødt til å jobbe ved siden av studiene.
Tjora mener også at noen er for lite ambisiøse med hensyn til egen arbeidskapasitet, og at det derfor viktig å pushe studentene litt i begynnelsen.
– Masterstudenter bør på generelt grunnlag kunne klare å skrive en masteroppgave på to år. Så tøft er det ikke, sier han.
USTRUKTURERTE? Sosialantropologistudenten Karoline Niklassons skriver om norskamerikanere i USA, og hvordan den etniske gruppen kan klassifiseres som en høytids-etnisitet, fordi den som oftest utspiller seg ved fest og høytid. Derfor har tiden gått med til å vente på neste norskamerikanske arrangement skulle skje, enten det var gudstjeneste i den norske Mindekirken i Minneapolis eller et møte i broderskapsorganisasjonen Sons of Norway.
Personlig håper Niklasson å bli ferdig til normert tid. Hun er klar for å leve med en bedre økonomi, men hun ser imidlertid at det kan være vanskelig for mange å holde seg innenfor tidsfristen.
– Det er naturlig å bruke lenger tid hvis man har arbeid ved siden av, men jeg tror noen er generelt ustrukturerte og ikke får satt seg ned for å gjøre det de skal, sier hun.
Tjora er enig med Niklassons. Han understreker at mange masterstudenter bruker mindre tid på oppgaven enn de har mulighet til.
– Som professor har jeg ved noen anledninger kalt mine studenter for late, innrømmer han.
PISK OG GULROT. Førsteamanuensis i mediespsykologi Toril Aalberg ved NTNU mener tiltak må gjøres for at studentene skal et større behov for å levere innen tidsfristen.
– Det er nødvendig å bruke både pisk og gulrot. Man skal ikke være for streng, men man kan ikke sitte og vente på at studentene finpusser i det uendelige heller, sier Aalberg.
På statsvitenskap kan studentene velge mellom å skrive en 30 - eller 45 studiepoengs masteroppgave, mens studenter ved mediekommunikasjon og informasjonsteknologi er pålagt å skrive masteroppgaven på 30 studiepoeng.
Etter at ordningen ble innført kan Aalberg bekrefte at det har vært en større andel av masterstudenter som leverer på normert tid.
– Men det er ikke bare gull og grønne skoger. Ikke alle studentene leverer innen tidsfristen, sier førsteamanuensisen.
KAN FÅ KONSEKVENSER. Tjora mener at det er studenten selv det kan gå ut over, om studenten ikke har en god grunn for ikke å levere i tide.
SVINGETE VEI MED STOR VERDI. NIFU-rapporten om mastergradene gir ikke svar på hvorfor så mange som én av fem ikke klarer å fullføre på forespeilet tid. Men prorektor Aalberg understreker at flere studenter blir nødt til å endre fokus underveis.
I januar reiste sosialantropogistudent Marte Lohne til San Fransisco, der hun observerer byens homofile miljø. Lohne kjenner seg godt igjen i Aalbergs beskrivelse.
– Det har allerede vært nødvendig å endre retning på oppgaven drastisk flere ganger, fordi jeg stadig finner ut nye relevante ting for emnet jeg studerer, forteller Lohne.
I dag håper og tror hun at hun skal bli ferdig i tide. Hvis tilfellet var at hun måtte utsette innleveringen tror medstudent Karoline Niklassons likevel ikke hun ville vært foruten arbeidet i felten.
– Utenlandsoppholdet var selve gulroten for å ta master. Dessuten er deltagende observasjon den viktigste arbeidsmetoden for sosialantropologer. Oppholdet i USA har gitt meg uvurderlig erfaring. Jeg har planlagt og gjennomført mitt eget forskningsprosjekt, lært meg engelsk og en ny kultur. Jeg ville ikke holdt meg i Norge bare for å levere på normert tid, sier Niklassons.
I MALAWI. Åshild Hals og Hanna Lindebæk er to studenter fra HiST som skriver en masteroppgave i samfunnsfag. De vil undersøke hvordan lærerne i Malawi underviser i demokrati og medborgerskap, og hvordan de utfører det i praksis. Etter timesvis med intervjuer som ble gjennomført i en malawisk hytte som tilsvarer et malawisk klasserom, er Hals og Lindebæk klare til å starte transkriberingsprosessen. Denne prosessen skulle vise seg å være langt mer tidkrevende enn de hadde trodd.
De oppdager at det ikke er lett å forstå en fremmed engelskdialekt. Den løvtynne hytta intervjuene blir gjort i makter ikke å dempe de mange lydene som kommer utenfra. Dermed blander de seg med respondentens stemme. Regnets høye tromming på blikktaket, gjør heller ikke jobben lettere for diktafonen. De finner i etterkant ut at de bruker én time på å transkribere fem minutter intervjumateriale. Prosessen tar måneder.
En søndag ettermiddag i mars sitter de i Dragvolls forholdsvis tomme lokaler og jobber med masteroppgaven.
– Vi skulle nok hatt en bedre struktur på opplegget tidligere. Det er lett å være etterpåklok, men det var ikke lett å forstå hvor tidkrevende det var da vi begynte. Det at man kommer sent i gang, er nok den største grunnen for at så mange studenter ikke blir ferdig med oppgaven til normert tid, mener Åshild.
Professor Aksel Tjora er enig.
Sosiologiprofessoren er klar over at studentene har aktiviteter som skjer utenom studiene, og at både veilederne og studentene må være imøtekommende og fleksible.
– Som veileder beregner man rundt 50 timer per student, uansett om det er ett eller tre år, sier han.
LETTERE NÅR MAN ER TO. Hals og Lindebæk skriver masteroppgaven sammen. De tror det kan lette noen aspekter ved arbeidet, selv om det ikke blir mindre å gjøre.
– Jeg tror ikke det er noe mindre jobbing når man er to, men det er kanskje lettere å holde motivasjonen oppe under arbeidet, sier Hals.
Lindebæk nikker samtykkende og utdyper.
– Spesielt etter veiledning er det flott å ha noen å diskutere med. Det er ikke alltid like lett å forstå hva veileder egentlig snakker om, eller vil fram til, forklarer hun.
NIFU-rapporten viser også at fullføringen av graden var forholdsvis lik ved universiteter og statlige høgskoler før Kvalitetsreformen. Omtrent 55 prosent hadde fullført i løpet av 4 år. I 2003 var derimot situasjonen forandret.
– Etter reformen hadde fullføringsandelen økt til 60 prosent ved universitetene, mens den hadde sunket til 40 prosent ved de statlige høgskolene, opplyser Elisabeth Hovdhaugen ved NIFU STEP.
HiST-studentene Hals og Lindebæk på samfunnsfag skal imidlertid levere oppgaven sin i mai da den opprinnelige tidsfristen går ut.
– Målet er å levere til normert tid. Det blir nok noen arbeidstimer på oss, men dette skal vi klare, sier de.
Lindebæk skulle ønske de kunne ha kommet i gang tidligere.
– I forhold til selve masteroppgaven fikk vi lite veiledning, og kommunikasjonen var dårlig det første året. Dette kan nok være fordi programmet var et samarbeid mellom HiST og NTNU, og vi falt litt i gjennom. Det har vært mye bedre etter at NTNU tok helt over, sier Lindebæk.
Aalberg tror veiledernes imøtekommelse varierer, og at dette kan være uheldig for den enkelte student.
– Det er naturlig å tenke seg at noen studenter trenger tettere oppfølging enn andre. Og hva slags oppfølging man får tror jeg varierer endel ut fra hvilken veileder man har, sier hun.
REDUSERT HELHETSFORSTÅELSE. Den nye studiestøtteordningen som skulle legge til rette for en vellykket gjennomføring av Kvalitetsreformen ble knyttet lærestedenes budsjetter til målbar produksjon, slik at økt utdannings- og forskningsproduksjon øker budsjettrammen.
– Mot slutten av året leverer instituttene en økonomisk årsrapport. Når den viser færre fullførte mastere enn forventet, kan det bli stillt spørsmål ved kvaliteten på den enkelte studieretning. Dette gjør at det i utgangspunktet kan være problematisk at studentene ikke fullfører innen friste, sier Aalberg.
Ifølge Nikoline Frølich ved NIFU STEP var hensikten at de vitenskapelig ansatte skulle vri faglige prioriteringer i retning av aktiviteter som øker utdannings- og forskningsproduksjonen. Likevel har det fra fagmiljøene blitt hevdet at man har fått en mindre faglig helhetsforståelse av faget etter at kvalitetsreformen ble innført.
– Man har fått redusert tid til studier, og studentene har fått mindre tid til fordypning og kritisk refleksjon, uttalte rektor ved Universitetet i Bergen Sigmund Grønmo til NRK.
Ifølge nettstedet forskning.no mener Grønmo også at flere av studiene er blitt splittet opp i mindre emner, og at mulighetene for faglig helhetsforståelse er svekket. Han ser videre en tendens til at det går mer tid til å følge opp studentene, både når det gjelder veiledning, undervisning og i forberedelse til eksamen.
– Det fører til at de vitenskapelig ansatte bruker mindre tid til forskning. Dermed blir også den forskningsbaserte undervisningen svekket, sier Grønmo.
– Bør straffetiltak bli iverksatt for de studentene som ikke leverer i tide?
Forsker Elisabeth Hovdhaugen ved NIFU STEP blir stille i den andre enden av telefonrøret.
– Det må være opptil politkerne å bestemme, svarer hun.
I Stavanger er masterstudent Julie Kildahl fortsatt i gang med å samle inn informasjon.
– Mener du virkelig det er nødevendig å dra ut i felten hvis dette betyr at masteroppgaven blir forsinket?
– Konsekvensen av å levere senere er at man blir eldre før man kommer seg ut i arbeidslivet. Dette synes jeg imidlertid ikke er negativt - erfaringene jeg har med meg er har vært både dyre og gunstige, og er i lys av dette uvurderlige i møtet med arbeidslivet, sier Kildahl.
