Handlekraftig?

Tekst: Karoline Aursland, Lars Vingelsgård

– Det er sånn med penger. Man kunne alltids ha bruk for litt mer. Men vi trenger ikke 11 måneder studiestøtte for å ha tid til å være student. Vi har ikke så dårlig råd.

På den store grønne gressplenen i Høgskoleparken sitter førsteårs psykologistudent Miriam Hole. Selv om hun bare har rukket å være student i tre dager, er Hole overbevist om at hun skal få endene til å møtes når hverdagen begynner; de hvite brevene med tall hoper seg opp i postkassa hennes og varene ligger i lang kø på varebåndet.

– Lånekassen hjelper oss med utgifter til mat og bosted. Riktignok koster det penger, men studenttilværelsen bringer også med seg mange goder. Flere studenter fester jo for eksempel hver helg. Men skal staten betale for alkoholen vår, spør Hole.

Gule lysstråler skjærer gjennom trærne denne augustkvelden. Trafikken farer forbi i Elgeseter gate, mens hundrevis av nye og gamle studenter, med bekymringsløse smil om munnnen, lar den lille viseren på uret tikke og gå. Ved siden Miriam Hole sitter en gjeng på fire. Den ene forteller en vits til de andres store begeistring. Og det skåles.

– Gir du en student mer penger, så bruker hun også mer penger. Det handler om prioriteringer, mener Hole.

HELTIDSSTUDENTEN. I Oslo har studentpolitikerne akkurat kommet tilbake fra sommerferien. Norsk Studentorganisasjon (NSO) har i flere år kjempet for 11 måneder studiestøtte. Det er en økning av studiestøtten som tilsvarer 10 prosent.

– Veldig mange sliter med å få endene til å møtes. De siste årene har studiestøtten hatt en ganske beskjeden økning, i takt med konsumprisindeksen, mens bare i løpet av det siste året har husleia økt fire ganger raskere enn studiestøtten. For at ideen om heltidsstudenten skal blir realisert, trenger vi 11 måneder studiestøtte nå, fastslår Nymoen.

Det var Einar Gerhardsens ønske at alle skulle ha like muligheter til å ta høyere utdanning, som gjorde at studiestøtten ble innført i 1947. Men det var først som et resultat av at studentene sakket akterut i forhold til den generelle økonomiske utviklingen, at Hernes-utvalget i 1988 introduserte et ønske om å «gjenreise heltidsstudenten».

15 år senere blir det igjen blåst liv i ideen. I Soria Moria-erklæringen fra 2003 er det en uttalt ambisjon at studenter skal kunne studere på heltid. Men tross politiske målsettinger viste Statistisk sentralbyrås Levekårsundersøkelse for studenter fra 2005 at rundt halvparten av studentmassen har deltidsjobb for å spe på studielånet.

ALTERNATIVENE. Hvis det er riktig at studentene lider av pengemangel, kan denne begrenses på flere måter. Alternativ én: Økt studiestøtte. Alternativ to: Deltidsjobb og/eller støtte hjemmefra. Alternativ tre: Et mer nøkternt forbruk.

Med utgangspunkt i tall fra Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har tidligere Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund (nå NSO) satt opp «studentkravet». Her har NSO satt opp oversikt over hvor mye studenter kan regne med å bruke på ulike utgifter, og samtidig opprettholde en akseptabel standard.

– En student med et nøkternt månedsforbruk trenger 11 230 kroner hver måned. Dette er nesten 3000 kroner mer enn det studentene mottar i dag, sier Nymoen.

JOBB MOT HAVREGRØT. På Retro jobber Eivind Sars. 22-åringen skal begynne på masterprogrammet på finansøkonomi, og har alltid hatt en deltidsjobb ved siden av studiene. I en sofa midt i butikkens dameavdeling setter han seg ned, for å ta et avbrekk fra kundebetjeningen.

Økonomistudenten Sars tror det mest effektive virkemiddelet er alternativ én: Økt studiestøtte.

– Studenter tvinges til å jobbe slik det er nå. Jeg tror de fleste vil kunne håndtere et større lån greit med en godt betalt jobb i framtida, sier han.

– Hva bruker du penger på?

– Hver måned har jeg ca 12-13 000 kroner å bruke. For gutter går allerede 1500 til 2000 kun på mat i måneden. Men mye av pengene jeg tjener går også til klær i denne butikken. Og jeg drar ofte på byen to ganger i uka, så det går nok 2-3000 kroner i måneden der også. I tillegg bruker jeg ca 15 000 kroner på ferieturer i løpet av året, forteller Sars.

– Har du god kontroll på egen økonomi?

– Jeg føler det. Jeg bruker mastercardet som en slags motkonjunkturpolitikk for å holde det gående dersom store utgifter dukker opp. Det hjelper for å ha et jevnt forbruk, sier Sars.

Den urbane unge mannen, som er oppvokst på Byåsen, er klar på hvordan han ønsker, og ikke ønsker, å leve som student.

– Jeg prioriterer å bo sentralt framfor å bo billigere. Det kan koste 1000 til 1500 mer i måneden, men for meg er det verdt å betale for. Bor man på Dragvoll og bare spiser havregrøt kan man nok greie seg med dagens ordning, men man vil være i nærheten av der det skjer, sier Sars.

For å kunne oppfylle ønsket om levestandarden jobber Sars én dag i uka, i tillegg til lørdager. Det blir omtrent 15 timer i uka. Selv om han gjerne kunne hatt mer fritid, ser han flere fordeler med å jobbe ved siden av studiene.

– Man lærer seg å opptre profesjonelt, og blir disiplinert. Jeg jobbet tidligere som konsulent for Telenor, og da måtte jeg tidlig opp om morgenen. Og sitte på skolen for å få gjort noe før jobben på ettermiddagen, forteller han.

UTE AV BOBLEN. Går man en generasjon tilbake var studenthverdagen annerledes. Men hva har egentlig endret seg?

– På 1980-tallet levde studentene i mye større grad i en «boble», der både bolig, sosial omgang, fritid og skole fant sted innenfor rammene av studentlivet. I dag lever studentene derimot mer integrert med resten av samfunnet og andre miljøer. Opprettelsen av flere utdanningsinstitusjoner har gjort at det ikke bare er én type mennesker tar høyere utdanning. Dessuten har studentforbruket økt de siste 20 årene fordi stadig flere jobber ved siden av studiene, forklarer trendanalytiker Ole Petter Nyhaug i firmaet Mer Vett A/S.

Han har i en årrekke fulgt folks forbruksmønster. Nyhaug mener studentene ønsker å holde den samme levestandarden som resten av samfunnet, og at de lett kan føle en konkurranse overfor andre unge i fast jobb.

– Det er budsjettpostene kommunikasjon og underholdning som har økt mest. Tidligere hadde man rett og slett ikke tilgang til mobiltelefon, internett, Iphone, spill og musikk overalt. Reise har også økt, og mange drar på tur til fjerne strøk flere ganger i året. Tidligere dro man kanskje på interrail én gang i løpet av studietiden, sier han.

HVA MENER DU: Skriv din mening her!

KRONER PÅ EGNE BEN. I sykkelkjelleren på G-sport Lefstad i Trondheim sentrum er omtrent halvparten av de ansatte studenter. Diamant-syklene som står på rekke og rad blir revet vekk i raskt tempo av studenter som er tilbake etter sommerferien. Håvard Holm Giske jogger mellom verkstedet og kassa for å ekspedere kunder. Han tror studenter flest er greit fornøyde med sin økonomiske situasjon.

– Generelt er det kjekt å være student. Selv har jeg ikke noe å klage på. Jobben min gir meg 2-3000 kroner ekstra i måneden, sier han.

Radiografstudenten reiser snart til Nederland på tre måneders utveksling, og må derfor betale for både leiligheten i Trondheim og husly under utvekslingsperioden.

– Til husleien får jeg en del støtte hjemmefra, sier Holm Giske.

Stipendet og jobben utgjør inntekten gjennom studieåret. Studielånet klarer han seg uten. Likevel innrømmer han at pengene raskt får bein å gå på, når de månedlige utbetalingene fra Lånekassen og jobben tikker inn på konto.

– Jeg prøver å spare litt av hver lønning og overføre til sparekontoen, men resten av pengene blir fort borte. Men jeg bruker lite på øl og festing, ikke mer enn 500 kroner i måneden kanskje. Men det er jo mange andre ting å bruke penger på, sier Holm Giske og smiler.

Hvis politikerne holder sine løfter og Norsk Studentorganisasjon får innfridd kravet om økt støtte, en økning som vil koste staten rundt 482 millioner kroner årlig, vil de bli godt mottatt av 21-åringen.

– Norske studenter har det generelt greit, og har ikke så mye å klage på, men det kunne vært greit å ha litt mer studiestøtte, mener HiST-studenten.

NYE TIDER, NYE LØSNINGER. Studentenes liv og forbruk eksisterer ikke atskilt fra resten av samfunnet, men trendanalytiker Nyhaug tror studentenes forbruk vil endre seg i årene som kommer.

– Færre studenter vil investere i for eksempel bil, sykkel, smartphone og andre dyre ting i studenttiden. I stedet vil de foretrekke fleksibiliteten ved å leie. På den måten har man alltid tilgang til oppdaterte utgaver av produktet, og kan variere. Et annet alternativ for studentene vil være del-eie. Ved å kjøpe en andel i dyrt materiell, blir utgiftene mindre, forklarer Nyhaug.

Flere tjenester framfor produkter vil også stadig havne på listen over hva studenter bruker pengene sine på i fremtiden.

– Det kan godt tenkes at det vil skje med for eksempel mat. Da kan studentene enten tegne et abonnement på middagsmåltider levert hjem eller på kafé, eller kjøpe et månedskort på reise som gjelder både leiebil, buss, tog og fly. En slik ordning vil gi studentene mer fleksibilitet og være kostnadseffektivt. Det er attraktivt for studentene, mener Nyhaug.

Han tror også studentene i stadig større grad vil dreie forbruket mot det som gir god samvittighet.

– Studentene kommer til å lede an i et forbruk som gir god samvittighet på områder som miljø, etikk og samfunnsansvar. Det er ikke fordi de går i tog og engasjerer seg i det, men fordi det er en selvfølge. Det er noe man er oppdratt til.

Nyhaug er optimist. Mer investering, sparing og mindre tilfeldig pengebruk karakteriserer framtidens student.

– Studenter vil blant annet lete etter bedre betingelser for sparing og alternativer for gunstigere studiefinansiering. For eksempel vil studentene forplikte en del av sin fremtidige lønn mot å få en gunstig økonomisk studiestøtte, forteller han.

FRIHET. I Høgskoleparken trekker solen seg tilbake, og dagen blir gradvis erstattet med kveld. Men så lenge kvikksølvet holder et tålelig høyt nivå, og vinden glimrer med sitt fravær, ser verken psykologistudenten Miriam Hole eller hennes medstudenter ut til å ville gå med det første.

Sammen med Hole sitter hennes studiekamerater. Én av dem er Kristian Kristiansen. Han sitter godt bakoverlent, og støtter seg på hendene mot den grønne gressmatta.

– Jeg kjøper på impuls og planlegger ikke økonomien min. Føler jeg for en pizza, så tar jeg en pizza, sier han.

Med Lånekassen som nær støttespiller trenger Kristiansen ingen jobb.

– Jeg har ikke så høye krav, men det er alltids noen som klager. Men vi klarer jo å overleve, alle sammen. Det er nok av varer til en rimelig pris. Utfra det perspektivet vil jeg ikke si at vi får for lite penger, sier han.

Kristiansens medstudent og økonomiske motstykke er psykologistudent Ebba Rysst Heilmann. For henne er økonomisk frihet viktig. Men for å få til det, jobber hun.

– Det er ikke alltid jeg kan det, men jeg liker å kunne være impulsiv! Det skal være mulig å kunne ta seg en flytur for å besøke venner og familie. Og man trenger ikke unne seg en lunsj med øl for 300 kroner, men jeg vil det, sier Heilmann.