Skulle ønske jeg kjente Betty Johnsen

Kjenner du følelsen? Du har nettopp møtt noen som det kanskje ikke helt stemte med. Kjemien, om du skjønner? Men det er noe du ikke fikk vist fram, og det er noe du ikke fikk sett. Og du føler at kanskje, hvis bare, om du hadde prøvd litt hardere å bli kjent med Betty Johnsen, ja, så hadde du skjønt at bak 6,5 centimeter rødglødende øyevipper av silke og et brennende ønske om å fremme egen musikk og holde et image, så finnes det noen som absolutt er verdt å bli kjent med. Noen du ikke burde håndhilse farvel med, og så glemme. Noen du burde gi en lang og god klem.

Foto: Simen Maske, Under DuskenMy mistake.

JEG SATTE MEG ned med Betty for å bli kjent med Anne Beate Johannessen, som hun egentlig heter. Høre om oppveksten i Bergen, de tøffe tenårene og rusmisbruket som tok overhånd. Husokkupasjonene, tv-debattene, avrusningen, fengselsoppholdet. Bandene, og de er mange. Men nå, her på Dromedar, er det noen få minutter til jeg møter veggen. Vi vil nemlig ikke snakke om det samme. Heldigvis er det bare en ustø vegg fra noe virkelig ekte.

– HAR DU IKKJE FÅTT CD-EN?! Er du helt gal? Du kan ikke skrive om meg uten å ha hørt musikken, ler hun og ser på fotografen, selv om det er meg hun snakker til.

Hun drar fram sitt nye album fra vesken. Venstrearmen er dekket av et sort erme som går rundt tommelen og tilbake. Den andre armen har ikke samme utsmykning. Platecoveret er mørkt. Skiva heter Svart Natt. Betty Johnsen har halvlangt svart hår. Men hun er på ingen måte svart. Hun er en fargerik energibombe. Jeg innså det bare ikke, ikke før lenge etter at vi begge hadde forlatt Dromedar kafé i Nordre gate. Som drives av baristaen Kjetil. Som er en av verdens beste i sitt yrke, får vi vite. Som startet baristakarrieren på Kafé Stolt. Som Betty Johnsen selv grunnla. Plutselig passerer Kjetil, han jobber jo tross alt her. Betty gir ham skiva, og snart fylles lokalet av hennes nyeste musikk.

«Kanskje eg e rar – Kanskje nær normal

Kanskje eg ganske enkelt for brutal

Kanskje for sterk – Kanskje for klok

Sjølsentrert og for litt stor

Holder igjen – Kanskje for streng

Kanskje eg ganske enkelt vil ha alt»

Foto: Simen Maske, Under DuskenBETTYS STEMME høres i hele kafeen. Hun forteller litt om Kafé Stolt, hvordan hun bygget en enhet for videreføring av personer som var på vei ut av rusen. Veien til livet.

Hun er ferdig med prosjektet nå, hun har andre ting på gang.

– Jeg er en gründer, jeg startet kafeen, men har ikke noe mer med Stolt å gjøre nå. Nå er jeg bare en gjest der, som alle andre, sier hun.

– Du må bli ferdig med å være eks-rusmisbruker også.

Betty er mer interessert i å snakke om musikken sin. I 2008 var hun på Toten og spilte inn denne mørke skiva som jeg nå sitter og holder i.

– Toten, jepp. Det er rock det går i. Svartrock, og kanskje litt pornopop innimellom, ler hun høyt.

– Den er spilt rett fra levra. Vi gikk i studio i en slags grunge-tradisjon og spilte alt rett inn, «schmokk» på plass.

Det er noe med dette å gjøre det når det gjelder, det er hun ganske god på, forteller hun.

– Men det er et valg vi har tatt, ikke å holde på med musikk som er glatt. Synes du ikke det er hyggelig når du får musikk som er ekte, på en måte? Det sitter jo dønn som bare det, men du hører liksom overraskelsene, låter som ikke er finpolert.

JEG NIKKER MED, men har jo ikke hørt plata ennå, og Betty merker usikkerheten min. Noe stemmer ikke helt, det var ikke dette jeg ville snakke om. Veggen. Jeg spør om noe helt annet enn musikken: Rusmisbruk, og et ungdomsopprør utenom det vanlige, men hun forholder seg kortfattet om emnet.

– Jeg havnet jo skikkelig dårlig ut som ungdom. Man kan ikke skrive en låt som heter «Babe på kjøret» uten å ha vært på kjøret, sånn er det bare. Det som er greia, det jeg har lært på det, er at jeg kan yte noe kraftfullt på en twisted måte, forteller hun.

«Hun er fillete kledd, hun e ikkje noe redd

Har en kniv støpt fast i handa

Hun er et sint lite barn, frekk som faen

Bestandig rusa, slår hverdagen vekk»

HUN NEVNER engasjementet for Kirkens bymisjon og musikkfabrikken Mind the Gap, hvor ungdom som sliter blir gitt et alternativ. Etterhvert kommer hun tilbake til ungdomstiden som rusmisbruker. Hun forteller at hun var ganske skarp på skolen, var femten år og ville bare spille i band. Men omgivelsene ville noe annet, og til slutt hadde hun opplevd så mye at det bare falt sammen for henne.

Betty ser ned i bordflata og trommer litt med fingrene, dette er åpenbart ikke favorittemnet hennes. Hun nynner med på «Babe på kjøret», og ser på portrettene av kaffebøndene som henger langs veggene.

Fotografen spør hva sønnene hennes, på henholdsvis elleve, fjorten og seksten år synes om den noe utfordrende musikken hennes.

– Altså, gutta må jo få synes hva de vil, de vet jo hva jeg står for. «Ligge med meg» er jo også en super studentlåt, sier hun og slenger inn litt promotering før det mer underliggende kommer fram.

– Sønnen min på seksten har Asbergers syndrom, og en dag kom han hjem til meg og sa: «Det er noe rart med meg, mamma. Kan du hjelpe meg?».

Eldstemann hadde trøbbel med å få venner og kontakt med jenter, forteller Betty, og ser for seg hvordan det kommer til å bli når sekstenåringen skal ut av huset.

– Når han skal ut, sånn som studentene skal flytte og ut på tokt... Det er jævlig vanskelig, det der å stå alene og finne ut av det selv. Og det som er med «Ligge med meg»: Hvis du er interessert i en dame eller «whatever», sier hun og ser på meg med et smil.

– Altså, på slutten av det hele, så må man bare si «okey, du må få gå videre».

«Jeg hviler med hodet i fanget ditt

Kjenner det hamrer og flyter fritt

Ser støvet i solen

Du stryker på kjolen

Jeg elsker deg langt inn i kjøttet mitt»

DET ER VANSKELIG å få helt grep på det hun prøver å fortelle meg, noe Betty tilsynelatende merker. Ikke intensjonelt gir jeg nok signaler om at vi ikke er helt på bølgelengde. Etter litt mer prat om musikk faller vi inn på årene hun studerte helse- og sosialøkonomi og barnevernspedagogikk i Trondheim. Etter rusmisbruket, men før brystkreften. Og endelig får jeg høre litt om det jeg trodde var viktig. Et a4-liv med jobb i henhold til utdanning fristet ikke lenger etter sykdommen.

– ALTSÅ, HVIS DU får kniven på strupen og lurer på om du har et år igjen å leve så begynner du å konsentrere deg om hva det egentlig er du holder på med. Og hvem du har lyst til å være sammen med. I sånne situasjoner merker du at du trenger bensin, og at du bare står utenfor stengte bensinstasjoner og vil inn. Og rett borti gata finnes det åpne stasjoner, men du vil inn i den som er stengt, skjønner du? Sånne ting blir du bevisst på, og du skjønner at den stengte stasjonen ikke er noe å spare på.

Det er i tøffe tider du skjønner hvem dine virkelige venner er.

– Hvordan var det å få beskjeden?

– Du får jo et sjokk, sant? Men jeg valgte å tenke at dette overlever vel jeg. Gjennomsnittspersonen har jo uansett bare én pupp, ler hun.

Jeg sitter like uforstående som fotografen og ser på henne.

– SKJØNNER DU? Halvparten kvinner, halvparten menn. Én pupp på hver. Nei, men jeg ble skremt, ganske kraftig, og så har jeg gått videre. Du kan ikke bare sitte der med angst for å bli syk resten av livet, det er bare tull. Du kan bli påkjørt av en buss når som helst, det går ikke an å bruke energi på det. Da jeg våknet i morges, våknet jeg med et smil: «Åh, en ny dag!», sier hun og rekker armene i været med et bredt smil ? et ekte smil.

– Og du blir oppmerksom på hva du vil i livet, utbryter hun og stirrer intenst på meg.

NÅ ER DET ikke lenger image og musikkpromotering vi snakker om. Hun gløtter bort på fotografen og tilbake på meg, måler oss litt. Veggen mellom oss er i ferd med å forsvinne.

– Altså, herregud, du sitter ikke her fordi du er så jævla interessert i det jeg driver med, sier hun, og jeg føler meg på en måte avslørt.

Jeg ville vite hva som ligger på underflaten av Betty, ikke hvor upolert musikken hennes er. Men så fortsetter hun på dette sporet, og jeg treffes sakte, men sikkert av – i mangel på et bedre ord – en åpenbaring.

– Ja, men sånn er det, man må tenke på seg selv litt også. Og hvis alle hadde tenkt at «det er klart det», og levd på det, så hadde jeg automatisk opplevd det sånn også. Oksygenmasken på deg selv først, og hjelp deretter den ved siden av deg. Er du med på den?

Og jeg er med på den. Jeg innser at alt dette som jeg ville vite ? slitet, rusen, kreften, det er ikke det jeg skulle spurt Betty om. Betty Johnsen handler ikke om tunge tider, hun handler om framtid og hvordan tunge tider har skapt et nytt syn på livet som ikke er mange unt. Hun er ferdig som eks-rusmisbruker, ferdig som eks-kreftpasient, og hun prøver å få meg til å innse at det ikke er fortiden det handler om.

NESTE UKE MØTES vi for fotografering på Svartlamon, og åpenbaringen er fullendt. Hun gir meg en følelse av lettelse, et friskere syn på eget liv, måten hun konsekvent tvinger gjennom denne «livet er for kort»-filosofien. Og denne gangen uten at hun bruker ord. Bare måten hun poserer for fotografen: Det handler ikke om musikken heller, selv om hun bruker den. Fingeren. Hun gir den ikke egentlig for å si at skiva er tøff. Livet er tøft. Men dette er livet.

– Jeg vil mye heller ha terningkast én enn tre, sier hun om anmeldelsene som nå kommer av Svart Natt, og klemmer oss farvel idet vi skiller lag.

Smil og gi fingeren, tenk på deg selv og hva du vil bruke det til. Ta på oksygenmasken og hjelp sidemannen etterpå.