Stigende blodtrykk
Halvparten av oss vil i løpet av livet trenge en blodoverføring. Likevel er nordmenn blant de dårligste på å gi blod.
Tekst: Kaia Holen Lovas, Benedicte Midthaug Torsvik
– Vi har funnet et par nye lunger til deg.
En varm junidag får Aleksander Lothe en telefon fra transplantasjonslegen ved Rikshospitalet. Noen få timer senere ligger han på operasjonsbordet. Livet hans er i ferd med å få en ny start. Aleksander ble født med den sjeldne sykdommen cystisk fibrose, og har levd med dårlige lunger hele livet. Han har alltid visst at dagen ville komme da han måtte bytte dem ut. Denne dagen kom for fire måneder siden.
– Jeg ble trillet gjennom en lang gang med mange operasjonssaler. Så kom vi til enden av gangen, og jeg måtte si ha det til familien. Det var veldig spesielt å se dem stå igjen mens jeg måtte trilles videre inn. Jeg visste jo ikke om jeg noen gang kom til å se dem igjen, forteller Aleksander.
BLODKRISE. Hadde Aleksander levd ti år fram i tid, er det imidlertid ikke sikkert han hadde fått den livsnødvendige blodoverføringen. Skal vi tro professor emeritus Hans Erik Heier ved Oslo Universitetssykehus står vi nemlig overfor en påtroppende blodkrise.
– Vi kjøper allerede plasmaprodukter fra det kommersielle markedet i Europa. Om ti års tid vil vi også være avhengige av å importere andre blodprodukter som blodplater og røde blodceller, sier Heier.
Regnestykket er enkelt. Blodforbruket øker, samtidig som færre og færre gir blod. Den kommende eldrebølgen, flere kreftpasienter og kronisk syke er grunner til at blodbruken eskalerer. Dersom ikke noe blir gjort, kan det få alvorlige følger.
– I verste fall blir vi nødt til å innføre rasjonering av blodet. Da må man begynne å prioritere hvem som skal få blod og ikke, sier Heier.
KJEMPET HARDT. Aleksander hadde behov for blodoverføring også før lungeoperasjonen. Livet startet dramatisk, han ble født to måneder for tidlig og måtte ligge i kuvøse. Han hadde for lite blod i kroppen, og fikk overført blod for å klare seg. Aleksander har med andre ord måttet kjempe hardt hele livet.
– Jeg har en vilje av stål, og var i full jobb fram til operasjonen, noe som er uvanlig for personer rammet av cystisk fibrose, forteller han.
Med en lungekapasitet ned mot én liter, en fjerdedel av det som er normalt for en frisk person, ble han i fjor sommer ført opp på ventelisten for transplantasjon. Nå ble han nødt til å gi opp jobben som lastebilsjåfør.
NORDMENN PÅ BUNN. Vi er blant de dårligste i den vestlige verden til å gi blod. Seksjonssjef Kjell Rune Logan-Halvorsrud ved Blodbanken på St. Olavs Hospital forteller at blodgivingen startet som en solidaritetsbevegelse i Europa etter andre verdenskrig. Dugnadsånden er ikke lenger like sterk.
– Nå ligger vi på linje med østblokklandene i hvor mye vi gir per innbygger.
Logan-Halvorsrud tror det kan skyldes egoisme.
– Kanskje har vi blitt for opptatt av å få noe tilbake. Mens vi stresser rundt i jobbene våre, opptatte av å tjene penger, er det lett å glemme andre.
NYTT LIV. Aleksander beskriver tilværelsen før og etter operasjonen som to forskjellige liv.
– Før operasjonen ble jeg veldig fort sliten. Når jeg hadde vært på butikken og handlet mat, og skulle gå fra garasjen opp til huset, ble jeg skikkelig andpusten. Jeg kaldsvettet, og det var helt jævlig, om jeg kan bruke det uttrykket. Skikkelig «versting-andpusten», som om jeg hadde løpt hundremeteren, sier han.
Aleksander er usikker på hva som skal til for å få folk til å gi blod.
– Kanskje må de oppleve at det skjer noe med venner eller familie for å skjønne viktigheten av blodgiving.
Dette viste seg tydelig i sommer. I timene og dagene etter terroren 22. juli meldte rundt 1500 potensielle nye blodgivere seg. 30. september kunne Nrk.no imidlertid avsløre at Blodbanken ikke har lyktes med å få tak i 500 av disse i ettertid.
Hans Erik Heier er en av de som har tatt til orde for et mildere reglement.
– Disse reglene har blitt til fordi vi er alt for redde. De er både for strenge og for sexfikserte, sier Heier som har jobbet innenfor området i over 30 år.
Han mener reglementet må gjennomgås på nytt, og at man må være mindre restriktive på de områdene der det ikke finnes noen ren smitterisiko.
FORSTÅR IKKE ARGUMENTASJONEN. Legestudenten Sverre Myren er homofil, og hadde ønsket å gi blod dersom han fikk lov.
– Jeg skjønner at reglene må være strenge, men ikke at de må være så strenge som de er i dag. Det er vanskelig å se de gode argumentene for at en mann som en eller annen gang har hatt sex med en annen mann, skal utestenges på livstid. Det hadde vært bedre med et system der kriteriene går på eksponering for smitterisiko, mener han.
I blant annet Sverige og England har lovgivningen blitt endret de siste årene. Der har man i stedet karantenetid på tolv måneder for menn som har hatt sex med andre menn.
– Da utelukker man ikke en gruppe på samme måte som man gjør her i Norge. Det er en litt mer rasjonell tilnærming, sier Myren.
LEGITIMERER DISKRIMINERING. Marie-Anne Ramuz Evensen har 35 års erfaring med seksualundervisning, skrevet lærebok i faget og jobbet mye med seksuelle rettigheter. Hun er opptatt av hvilke signaler man gir unge gjennom regelverket slik det er i dag.
– Det skal være trygt å både gi og få blod, men vi må likevel tenke over hva vi formidler. Ved å henge fast i en gammeldags betraktning av problemstillingen rundt seksualitet og HIV-smitte, der man spør om identitet og ikke individuell praksis og risikofylt adferd, legitimerer man diskriminering av homofile i andre sammenhenger også, sier hun.
I dagens seksualundervisning jobbes det aktivt for å komme bort fra denne gruppetenkingen, og Evensen mener det er uverdig av norske myndigheter å legge opp til å opprettholde den.
– Det er en etisk side ved saken, som man burde kunne ta hensyn til uten at det skal gå ut over sikkerheten. Kanskje skremmer man vekk mange som man heller kunne fått med seg i den edle kampen for å få flere til å gi blod, spekulerer hun.
MOTTAKER I FOKUS. Seksjonssjef Logan-Halvorsrud ved Blodbanken i Trondheim mener imidlertid det er god grunn til at reglene er så strenge.
– Pasienten skal alltid være i fokus. Det skal være helt trygt å motta blod i Norge. For pasienter som er veldig syke kan en overføring av infeksjonssmittet blod få store konsekvenser.
Selv en lett forkjølelse kan være svært alvorlig for en med nedsatt immunforsvar.
– Jeg tror det er stort potensiale for givere blant folket. Jeg vil heller begynne i den enden, sier Logan-Halvorsrud.
Han understreker viktigheten av at unge melder seg selv om de er usikre på om de er egnede givere.
NYE TILTAK. Selv om de er uenige om hvor strengt reglementet skal være, er Logan-Halvorsrud og Heier enige om noen felles tiltak for å løfte blodsaldoen over fattigdomsgrensen. Blant annet ønsker begge seg en felles blodgiverdatabase for hele Norge.
– Systemet for å kartlegge blodgiverne i dag er svært kritikkverdig. Datatilsynet har nemlig satt stopp for et sånt register, sier Logan-Halvorsen.
Dermed må givere registrere seg på nytt hver gang de flytter til et nytt sted. Dersom du har gitt blod i Oslo før og kommer til Trondheim, må du altså gjennom ny førstegangsundersøkelse og intervju.
Viktigst av alt er selvfølgelig å rekruttere flere givere.
– Det drypper litt på oss når det skrives artikler om dette temaet, men vi sliter nok litt med markedsføringen, sier Logan-Halvorsrud.
En god og effektiv løsning for å heve det lave givertallet har man imidlertid ikke.
STERKE FØLELSER. Aleksander forteller om følelsene rundt det å skulle gå gjennom en så stor operasjon.
– Det var ingen vei tilbake. Det er jo som å vinne i Lotto, en sjanse man får bare en gang. Jeg måtte bare følge en rød stripe som jeg ikke kunne vike fra ved å gå tilbake eller til siden, akkurat som at jeg ble fraktet videre på et transportbånd, sier han i et forsøk på beskrivelse.
For å gi de nye lungene en myk start lå han i respirator de første timene etter inngrepet, men denne ble fjernet rett før han våknet.
– Jeg var så trøtt at jeg ikke klarte å bry meg, men da de fjernet den begynte jeg å hoste. Mamma sa at det var som om jeg ble født på ny, for jeg gjorde det akkurat det samme den dagen for 34 år siden, forteller han med bristende stemme.
POSITIV OPPLEVELSE. I Blodbanken i Trondheim ligger Mona Reitan fra Frøya i hyggelige omgivelser og tappes for blod for andre gang.
– Jeg har lenge tenkt på å gi, jeg har bare aldri kommet meg avsted, sier Reitan.
De ansatte i Blodbanken er opptatt av at det skal være en positiv opplevelse å gi blod, og at donoren skal føle seg godt ivaretatt. Deres oppgave er også å luke ut personer som av hensyn til egen eller mottakerens sikkerhet ikke bør være givere. Det er derfor man må gjennom et kort intervju og fylle ut et spørreskjema hver gang man er der.
– Stort sett handler det om at man glemmer hva man har gjort eller ikke tenker over at det kan ha noen betydning. Kanskje har man klort av en sårskorpe eller tatt en paracet kvelden før, sier Logan-Halvorsrud.
VÆSKEINNTAK. På bordet ved siden av seg har Reitan et glass juice. Når man gir blod er det viktig at man får i seg nok væske og næring, slik at kroppen bruker kortest mulig tid på å komme seg igjen. Derfor får man rikelig å drikke og noe å bite i.
Hun kjenner flere som har vært avhengige av å få blod. For henne var det et enkelt valg.
– Det er helt ufarlig, og det kjennes ikke vondt. Jeg vil absolutt anbefale andre å gjøre det samme, sier hun.
VIL REDDE ANDRE. Aleksander har nylig vært på kontroll på Rikshospitalet, og fikk generelt svært gode tilbakemeldinger. Lungekapasiteten er normal, og oksygenopptaket nærmer seg verdiene til en toppidrettsutøver.
– Ja, nå er alt bare fryd og gammen. Jeg er utrolig takknemlig overfor donor og blodgivere som har reddet livet mitt, sier han.
Aleksander trener hardt for å kunne komme i arbeid igjen, og har store planer for framtiden.
– Dersom jeg ikke kan fortsette som lastebilsjåfør, vil jeg bli redningsmann av et eller annet slag. På den måten kan jeg gi noe tilbake.
