Frost Children - SISTER

Selv i dagens post-brat tid er det vanskelig å tro at det en gang var artister som Skrillex, David Guetta, Cobra Starship, til og med LMFAO som dominerte popverden. Noen som ikke har glemt dette er den amerikanske hyperpop- og søskenduoen Frost Children. 

Deres tredje album SISTER samler inspirasjon fra da radioen ofte hørtes ut som en fest som aldri skulle ta slutt. Den gang ble det kanskje øredøvende og utmattende for de fleste, men som med Y2K-bølgen så ser ofte ting mer appellerende ut i retrospekt.

Hyperpop er allerede en musikksjanger som tar popkonvensjoner og forvrenger dem til noe som ofte er utelukkende fritt og skeivt. Nå har Frost Children brukt samme strategi på mer konvensjonell festival-EDM, med regelmessige innslag av sprikende electro og finpusset produksjon. 

«The presentation never mattered to me, I make it look so easy to live it» synger søsknene sammen på åpningslåten «Position Famous», før låten bryter ut i et massivt drop som minner om Aviici i sin storhetstid. 

Kjernen av SISTER består av åpenhet og inklusivitet, som står i stor kontrast med den aktive misogynien i mye av musikken som albumet drar inspirasjon fra. Dette er en fest som alle er invitert til. Som lytter blir du oppfordret til å gi slipp på all bekymring og leve fritt, som om dette er dine siste øyeblikk. 

Hovedsingelen «Falling» fanget interessen min da den kom ut, og det er fortsatt utvilsomt en av de beste låtene på sporlista. Det er ren klubbeufori, en dobbel dose MDMA klemt inn på under 4 minutter. 

Låtens musikkvideo må også nevnes. Den sender deg rett inn i en neonkledd, Spring Breakers-inspirert strandfest. Det setter stemningen for hele platen så godt som man kan se for seg: kaos, glitter, Comme des fuckdown-capser, minibikinier og løfter om evig vennskap i fylla. 

De følgende låtene «ELECTRIC» og «CONTROL» kanaliserer bloghouse-legendene Justice med skarp og grumsete electro-house. Det er låter som får deg til å ville poste eldgamle «tfw when the bass drops»-memes. 

Låtene er kanskje litt for ensidige og korte til å stikke seg ordentlig ut i sporlisten, men de er likevel ekstremt gode på å opprettholde tempoet til albumet. Det er vel det man er mest ute etter i klubbmusikk uansett.

Frost Children har sagt at de anser EDM som samtidens folkemusikk. Det er kanskje sant at EDM har, til tross for evig kritikk fra utsiden for å være blærete og overfladisk, gitt mange ensomme unge en følelse av virkelighetsflukt og tilhørighet. 

På albumets midtpunkt «Sister» krysser søsknene linjen mellom folk og EDM direkte. De trapper ned energien i noen minutter for å heller plukke opp en gitar og gir en varmhjertelig takk for å alltid være der for hverandre. 

Deretter er det rett tilbake på dansegulvet med de David Guetta-fargede låtene «Dirty Girl», og «RADIO» som har Kim Petras sitt beste musikalske bidrag på gud vet hvor lenge. 

SISTER er et album man sliter med å ikke bli revet med av. Ikke alle idéene er innertiere, men Frost Childrens holdning av ren, ufiltrert hedonisme for alle, er noe jeg sårt har savnet i dagens popmusikk. Kort oppsummert med ordene til Harmony Korine sin kultklassiker fra 2013: «Spring break forever, bitches!»

LES OGSÅ:   Saint Etienne – International