Saint Etienne – International

Den britiske poptrioen Saint Etienne, navngitt etter den franske fotballklubben, slo gjennom med dansbar indiepop på albumet Foxbase Alpha i 1991. Det var et album som blandet datidens klubbmusikk og britpop med eldre 60-tallspop, og overbeviste kritikerne til de grader. Nå, 34 år og 12 album senere, gir de ut sitt aller siste album – og de går ut med et høyt smell.

På International er det en gjennomgående optimistisk tone. Det reflekteres særlig i låttitlene, som er muntre og ukompliserte, eksempelvis «Glad» og «Dancing Heart». Likevel viser det seg raskt at det er flere lag til det som ved første øyekast kan fremstå som naiv positivitet. 

På «Glad» synger frontkvinne Sarah Cracknell til en ensom «loser», og oppfordrer vedkommende til å se på den lyse siden. Bandet har på denne låten fått med seg Tom Rowlands fra The Chemical Brothers på produksjonssiden, og det svinger virkelig av dette samarbeidet. Bigbeat-trommene, en viktig del av Saint Etienne siden starten, er tydelig til stede og bidrar sammen med syntene til et forrykende driv som engasjerer.

«Dancing Heart» er også uimotståelig fengende, med sin robynske tilnærming til syntpop. På mange måter føles den som et svar på Robyns «Dancing On My Own». I likhet med hovedpersonen i denne låten, fortsetter dansen videre på «Dancing Heart». Cracknell synger «det er på tide å leve, å bevege seg til rytmen av hjertesorg» over lystig 80-talls syntpop. Selv om hjertet er sønderknust, må man bare plukke opp bitene og komme seg videre i livet.

Det er stor musikalsk variasjon innenfor pop-ens rammer på International. «Save it for a Rainy Day» er pur italo-disco, og gir tydelige nikk til pionerer som Donna Summer og Giorgio Moroder. Mens «Brand New Me» med den australske elektropop-duoen Confidence Man er noe så spenstig som en moderne tolkning av new jack swing.

Men Saint Etienne skuer ikke kun bakover i tid på jakt etter inspirasjon, de ser også til dagens trender. På singelen «Take Me To the Pilot» låner de «buildups» og bruk av vokalsampler fra moderne klubbmusikk, og blander det med acidbass og triphop-trommer. Resultatet blir noe som låter både tidsriktig og tilbakeskuende, og det er nok en god oppsummering av hele Saint Etiennes musikalske virke.

Saint Etienne har klart en enorm bragd med International. Det kunne fort endt opp som ekvivalenten av et skuldertrekk, de skal tross alt fortsette å turnere og spille konserter. I stedet har det blitt en skikkelig pangavslutning, en feiring av pop-ens rike historie og kanskje årets beste popalbum.

LES OGSÅ:  Ethel Cain – Willoughby Tucker, I’ll Always Love You