Danny Brown – Stardust

Gjennom karrieren sin har Danny Brown vært alt fra gæren visjonær til klovn og poet. Han er en artist som alltid har balansert mellom genialitet og sammenbrudd. På Stardust låter han som at han endelig har tatt kontroll over alle versjonene av seg selv, uten å miste galskapen som gjør ham unik. Etter flere runder i rehab har han vært rusfri i mange år, men på Stardust høres han for første gang virkelig edru ut. Ikke kjedelig, men fokusert og lyrisk på en måte man ikke har hørt fra ham før. 

Albumet åpner med «The Book of Daniel» med Quadeca. Over varme synts og dempede instrumenter beskriver Brown seg selv som «A God MC, ‘cause he talks through me», en linje som ikke høres ut som skryt, men som et rop fra en fyr som har sett og overlevd alt og rapper fordi han må fortelle om det. Quadeca bygger en pen, nesten hellig lydflate som lar Danny høres menneskelig ut – som om beaten til slutt gir ham fred. 

Roen varer ikke lenge. Dette er tross alt mannen bak SCARING THE HOES (2023) vi snakker om. «Copycats» og «1L0v3myL1f3» er hyperpop med gassen i bånn og glitch-core på speed. Bass som vrenger høyttalerne og beats som sloss med seg selv mens Brown rir dem som en demon på rodeo. Når femtanyl dukker opp og skriker som om hun prøver å rive systemet i stykker, faller alt på plass. All faenskapen smelter sammen i en ødeleggende, deilig kakofoni. 

femtanyl er bare én av gullgjestene som Brown har dratt med seg fra undergrunnen. underscores bidrar på både «Copycats» og «Baby», to låter som kunne sklidd rett inn på Brat av Charli XCX (2024). Quadeca får Brown til å se innover på både «Book of Daniel» og «What You See», og leverer egne vers som føles som ærlige samtaler mellom to generasjoner. 8485 drar hyperpop-kaoset enda lenger på «Flowers», mens Frost Children lyser opp Stardust med «Green Light» – en naturlig oppfølger til deres Sister (2025).

LES OGSÅ:  Frost Children - SISTER

Ikke alt kaoset er kos. Angel Emoji har tre monologer på slutten av «Lift You Up», «Starburst» og «The End». Idéen er kul i teorien: små digitale dagbokinnslag som skulle gi albumet et konseptuelt klimaks. Men i praksis blir det bare støy. Klisjéaktige linjer pakket inn i forvrengningseffekter som suger luften ut av ellers sterke låter. I et album der alt føles så ekte, blir dette som et dårlig Instagram-filter på et allerede perfekt bilde. 

Sju av albumets tretten gjester er transkvinner. Det som virkelig definerer Stardust, er hvordan Brown åpner dørene for nye stemmer. I en tid der hiphop ofte føles som en lukket klubb, inviterer han hele undergrunnen inn, lar dem skinne og låter som om han lærer av dem. Det føles ikke som en gest for å virke hip; det er ekte kjemi og respekt. Brown løfter dem frem fordi han vet hva undergrunnen betyr, vet hva det vil si å være utenfor og bruker sin plass til å bygge bro mellom verdener som sjelden møtes.

Kanskje det er akkurat det Danny Brown mener når han kaller albumet sitt «Stardust». For i bunn og grunn er vi alle laget av det samme stjernestøvet – enten du er verdens største popstjerne eller en Soundcloud-rapper med ti lyttere og ødelagte øreklokker. Brown har alltid vært fascinert av kontraster: mening i galskap og håp i forfall. Her handler det ikke lenger om å rømme fra kaoset, men om å bruke det som drivstoff.