Bebusk - Glørene

Bebusk virker som en i overkant ydmyk karakter, eller kanskje han bare er mystisk. På profilen hans beskriver han seg rent enkelt som «music creator from Norway». Kortfattet, men sant! Hans nye album Glørene er utvilsomt skapende musikk, fylt med viltvoksende eksperimenter og inspirerte sjangerblandinger.

Den mest reduktive sammenligningen jeg kan gi, i det minste innlands, er Cezinando sin fortsettende vandring inn mot det eksperimentelle (og pretensiøse).

Forskjellen er at mens Cez prøver unødvendig hardt å dytte norsk musikk i nye retninger, så har Bebusk vært helhetlig og utvilsomt rar siden starten av karrieren. 

Men kan dette kalles et hiphop-album? Du finner minst like mye et jazz, elektronika og ambient i sporlisten. Bebusk sin musikk er alltid i dialog med flere musikalske sfærer samtidig, og knytter de sammen på måter som høres forent. 

En mer reell inspirasjon enn Cez ser ut til å være det vide utvalget av 90-talls IDM-artister. «Slør» kombinerer glirende vokaler med gripende komposisjon bygd på piano, orgel, synther, trege trommer og en fet, fet bass. 

Eksperimentasjonen går overraskende sjeldent på bekostning av groovy og tilgjengelig låtskriving. Det grenser til og med mot popmusikk noen ganger, og fungerer som et anker som også grunner de villere sidene av skiven.

Jazz og ambient inspirasjon plasserer Bebusk nært en protesjé av noen som Squarepusher, som ofte kombinerer IDM, hiphop og Drum n Bass med Jazz - inkludert noe utrolig deilig basspilling. Hører du på «M:EG / 0:56» og «stokka klonk» så er likheten nesten skremmende.

Bebusk skinner altså mest som produsent og lydkuratør. Flere av disse låtene er vanskelig å se for seg bli konstruert. De høres like digitale ut som de gjør organiske, fra nydelige innslag av minimal pianospilling på «-p» til kinematiske arpeggiatorer på «Knaus intro». 

Samtidig er det tydelig at han har veldig lyst til å stå frem som kunstner, til tross for å ha et spøkelse av en identitet. Potensiale ligger spredt utover hele albumet, men Glørene trekker seg for ofte inn i den trygge skyggen av vag esoterisme til at jeg sitter igjen med et klart budskap. 

Det er ikke en synd for et kult og rart album å holde seg til nettopp det, å høres kult og rart ut. Det kan jo være budskap nok i seg selv. Likevel øser Bebusk sin musikk med så mye liv og kreativ energi at jeg lengter etter mer. 

Dette er ikke for å hevde at Glørene høres uferdig ut på noe vis, slettes ikke. Heller så ønsker jeg å høre mer av Bebusk, og forhåpentligvis vil en større karakter våge å tre fram over den briljante produksjonen. Tre ut i lyset, så flere kan finne deg! Dette er musikk som må høres!

LES OGSÅ:  — Vi får betalt i applaus