Machine Girl - PsychoWarrior: MG Ultra X

I klassisk pønk stil viser Machine Girl at en av de beste måtene å provosere de styrende massene på er å rekke langefingerene høyt og helst dekket i noe uidentifisert slim. Gi faen i subtilitet. Vær vågal, eller bare gal.

Siden 2017s skrikende sjangerklassiker ...Because I’m Young har duoen, nå trioen, hamret hardere og hardere kybernetisk pønk inn på hver følgende skive. Men nå, knappt ett år etter skiven MG Ultra, er bandet på vei mot å implodere under sin egen mythos. 

PsychoWarrior: MG Ultra X, som ikke er en deluxe, men heller en oppfølger til MG Ultra, høres mest ut som hvis en puttet hver era av Machine Girl i en blender og lot den resulterende gørren stå ute i sola litt for lenge.

Samtidig har ting endret seg også. Lucy Caputi er ny medvokalist og gitarist, som gir PsychoWarrior større preg av industriell metall enn tidligere utgivelser. Før var det kun Matt Stephenson sine snirklete, syresynther og den intense trommingen til Sean Kelly som dekket hver låt.

De superbe låtene «Dread Architect» og «i-Void Destroyer» er eksempel på samspillet mellom de tre medlemmene på sitt beste. Samtidig blir det fort litt mye som skjer uten at det har like mye stikk som det burde. 

«Ignore the Vore», samt åpningslåten «We Don’t Give a Fuck» blir i så overkant eksplisitt i hensikten sin at det nærmer seg selvparodi. Når et hardcore pønk band forteller deg at de gir faen, signaliserer ofte det motsatte. 

Samtidig finnes en mer tilgivende tolkning av albumet. Machine Girl har alltid basert lyrikken sin rundt digital kultur minst like mye som generell antikapitalisme og opprør. Nå ser det ut som at de også sikter mot KI-selskap, og her har jeg ingen kritikk.

«Come On Baby, Scrape My Data» er som en krigskunngjøring mot det endeløse vakumet av KI-generert kaos som har overtatt internettet i dag. Heller enn å sørge DIY-internettet som en gang var, så ypper MG til å selv bli dratt inn i datainnhøstingen. 

Når man ikke kan kjempe algoritmen direkte, kan man i det minste gjøre den så groteskt og motbydelig som mulig i ren opposisjon.

Det er samtidig akkurat der problemet mitt med PsychoWarrior kommer inn. For hvor grotesk og motbydelig er denne musikken egentlig? Ofte reduseres låter til retningsløs støy, som gjør meg mer utmattet enn oppkviknet i lengden. 

Overstimulerende er det, men ikke alltid minneverdig eller bitende. Enten er det miksingen og masteringen som resulterer i at albumet faller flatt, uten den dynamikken som all energien og overstimulien burde tilsvare. Eller så begynner Machine Girl å ligne for mye på seg selv, i større og lengre grad enn noengang før. 

Vold, Cronenbergisk fetishisme og kybernetisk galskap blir presentert på en måte hvor alt høres ut som en suppe av skitt, skrik og dundrende synther uten en definert start eller slutt. Forbered deg på å bli kokt i hodet.

LES OGSÅ: