Vilde Tuv - Truthbomb

Om det ikke allerede har slått deg av å se på albumomslaget, så tilhører Vilde Tuv en egen klasse av sære musikere. Enkvinneorkesteret og spelemannprisvinneren fra Bergen har vært aktiv i overkant av ti år nå.

Siden hennes ydmyke oppstart og debutalbum D’meg fra 2016 har hun bygd en sterkt dedikert lytterbase innenfor Norges avant garde scene, og komponert filmmusikk til Den Stygge Stesøsteren fra 2024.

Norsk avant garde er jo forsåvidt en ekstremnisje, så jeg klandrer ingen for å aldri ha kommet over Tuv sin musikk før. Det hadde ikke jeg heller før jeg ble eksponert til en låt fra hennes nye album Truthbomb og ble oppriktig trollbundet.

Selv om Tuv hovedsakelig jobber med etablerte sjangere innenfor elektronika, new age ambient og folkemusikk så er Truthbomb et kompromistløst album som avviser kategorisering. Uten overdrivelse er dette norsk musikk du garantert aldri har opplevd før

Det første som treffer deg når du setter på albumet er nok Tuv sine evner som vokalist. Det er nok den største utfordringen for nye og nysgjerrige lyttere, for hennes nasale og atonale stemme er definitivt noe som trenger tid til å vende seg til.

Lesere som er kjent med outsidermusikk skjønner kanskje sammenligningen med artister som Dean Blunt og Daniel Johnson, som selv ble møtt med anerkjennelse til tross for utypiske låtstrukturer og til tider sure sangstemmer.

Gir du Truthbomb den oppmerksomheten som det fortjener derimot, så vil du sannsynligvis finne en ærlig skjønnhet i Tuv sitt ufiltrerte uttrykk. Det hjelper at låtskrivingen ofte er så merkelig at du ikke har noe annet valg enn å bli trekt inn i Truthbomb sin verden.

Med det sagt, så er dette utvilsomt et tilfelle hvor linjene mellom genial og gal er så tynn at den er så og si usynlig for det blåtte øye. Det er noen helt ville sjangerblandinger som foregår her, og jeg er helt med.

På «Rødhetta» svever blokkfløyter og feler over sagtann synther, som om det åpnet et diskotek i Hobsyssel fra Ringenes Herre. Den katarktiske singelen «Start/Stop» sin instrumental er hovedsakelig bygd opp av pitch skiftende oo-aah vokaler. 

«Solace In The Sun» er kanskje albumet sitt beste eksempel på Tuv sin geniale galskap. Låten er et utrolig merkelig ambient trance-eksperiment som også dobler som en hedring til vår store gule venn i himmelen. 

Den grønne politikken som danner grunnmuren til Truthbomb er blant albumets mest interessante sider. Tuv trekker alle mulig slags assosiasjoner mellom det moderne og tradisjonelle. Hun ser utover og bruker naturen som inspirasjon like mye som menneskets indre sinn. 

Albumet er fylt med karakterer og referanser fra naturen, som fortsetter å vie verdenene til folkemusikk og elektronika forbi det rent musikalske. På «Old Stone» ser Tuv etter råd fra den stoiske steinen, mens på «The Only Way Out is Through» synger hun om fersk magi som strømmer gjennom kroppen. 

Så sprø som Tuv først kan virke, føler jeg likevel sterkt for å beskytte henne. For dette er en av de mest nytenkende utgivelsene vi har sett i norsk musikk så langt i år.

LES OGSÅ:  SKULK – A State of Noise