Symfonisk akkompagnement

Jeg er usikker på hva jeg forventer meg når vi endelig slipper inn i Storsalen, en drøy halvtime etter at konserten skulle begynne . Det ser først litt tomt ut i Storsalen, men jeg innser at det er fordi halve publikum sitter i kvadrantene. Det går et klart skille i publikum mellom de som kom for å høre på dubstep, og dem som kom for symfonien. Heldigvis ser ingen ut til å la forsinkelsen påvirke stemninga, og når lysene dempes og Autolaser inntar scenen, hører man tydelig at Storsalen er fullsatt.

Storsalen kler Autolaser godt. Sist han spilte her var salen fyllt av elleville eksruss, men publikum er nok mer edruelig denne gangen. Særlig de som sitter i kvadrantene. De venter på symfonikerne, og har ikke tenkt å la seg rive med før den tid. På gulvet er det likevel stigende stemning, selv om trykket på første rad ikke er like heftig som musikken skulle tilsi. Folk hopper og danser i kontrollert ekstase. Etter hvert får han også med seg vokalist, og selv om han drukner litt i bassen, fører det publikum nærmere musikken, og de viser tydelig begeistring for det.

Så kommer endelig symfonikerne fra Husunderholdningen i UKA på scenen. På første symfoniske nummer roer konserten seg. Det råder mer selvbeherskelse nå enn det Autolaser har levert alene på scenen, og musikken blir litt seig. Jeg blir bekymret for at det beste er over, men det kunne jeg spart meg. Autolaser følger opp med Step Up , deilig akkompagnert av symfonikerne. Stemninga er straks på plass igjen, og ihuga tilhengere synger med på første rad. Gulvet viser tydelig begeistring når Kick the Flow er neste låt ut, selv om rekkene i kvadrantene sitter like rolig som alltid.

Det er under CH48 at det virkelig skjer for min del. Endelig kjenner jeg at kroppen ikke lenger greier å holde seg i ro, og jeg hopper opp og ned sammen med resten av gulvet. Her får symfonikerne og Autolaser virkelig vist at de takler å kombinere kraften i et lite symfoniorkester med elektronisk musikk. Orkesteret lar oss kjenne på kroppen hva de er gode for, og resultatet låter helt utrolig tøft. Kombinasjonen av dypt konsentrerte musikere og den ville mannen med maska er overveldende. Den visuelle opplevelsen forsterker bare inntrykket av at det å kombinere klassiske musikere og dubstep er blandt de beste ideene noen har hatt på lenge.

Når vokalisten igjen inntar scenen kombineres strykere, synth og vokal på en måte som gjør at jeg kjenner gåsehuden bre seg på armene. Publikum er nå mer preget av fascinasjon enn ekstase, men det er en flott avslutning på en god konsert. Det blir jubelrop og vill applaus. Publikum vil fortsatt ha mer. I hvert fall halvparten av dem. Også de på sitteplassene i kvadrantene viser at de verdsetter avslutninga, men det går ikke veldig lang tid før folk begynner å stime mot døra. Den krympende klyngen på gulvet står fortsatt og roper på mer, mens kvadrantene hurtig tømmes. Heldigvis for oss lytter Autolaser, og er snart tilbake for en siste låt med bare han selv og vokalisten. Den er tung og rå, og publikum gir alt i en siste basstung innsats.

Dette var en konsert som passet bedre for dem som kom for dubstepen enn dem som kom for symfonien. Jeg hadde ønsket meg enda mer vekt på symfonikerne, fordi høydepunktene kom da orkesteret virkelig fikk vise seg frem. Det ble mer akkompagnement enn det møtet mellom elektronisk og klassisk musikk jeg trodde jeg skulle få se. Uansett, det var en av de konsertene der jeg kjenner at jeg har gitt alt, og det er greit å avslutte kvelden her. Jeg har fått hele festen komprimert ned til en drøy time, og jeg er fornøyd. Da få heller de som satt i kvadrantene hele konserten gå før siste ekstranummer. Jeg danser ennå.