En Innsiden-ut-parodi på studenttilværelsen

Rosendal teater huser GRTs resultat av en skapende workshop der hele forestillingen er skrevet av og basert på ensemblets egne opplevelser og følelser. Det er virkelig ikke mangel på hva ensemblet tør å vise av sterke reaksjoner og dype følelser. Gjennom hele den halvannen times lange forestillingen blir publikum utsatt for ensomhet, utenforskap, undertrykte følelser og sorg.

Vi møter en vennegjeng ikledd fargekodede klær- Gul, grønn, blå, lilla, rød og rosa, men hvilke følelser de skal representere er ikke like lett å tolke. Alle har sine problemer; jobb, kjærlighet, seksualitet og alt man tenker en typisk jentegjeng skal ha. Men kommunikasjonen begynner å svikte. En fest skaper misforståelser og utestengelse og gjengen faller sakte men sikkert fra hverandre. Og når man tror problemene skal løses, blir det bare verre. En tilfredsstillende konklusjon får man absolutt ikke

Det er veldig tydelig at forestillingen er «hjemmelaget». De alt for mange rekvisittene er nesten alle laget av papp og malt til litt under par. Det tar deg ut av forestillingen, spesielt siden det er i Rosendal teaters sal én. Og jeg spør meg selv; ville forestillingen truffet enda bedre i en gammel og slitt gymsal istedenfor?

LES OGSÅ: Dette er Studenttingets nye leder.

Det er dessverre også lettere å spille stort enn lite. Det mangler balanse i forestillingen. Det er dessverre en mangel på små øyeblikk av undertoner, betenkning og anerkjennelse av hvordan disse ekspressive følelsene kommer til. 

For all del, det er en fryd å se på. Amatørskuespillere som bruker fritiden sin mellom studier til å skape noe kreativt. I den forstand er det rett og slett imponerende. Man må huske at dette ikke er en oppsetning av en gammel klassiker. Dette er heller ikke et moderne stykke laget av profesjonelle. Dette er skapt, regissert og spilt av uerfarne studenter med en lyst til å vise at teater er gøy og at det er for alle.

Jeg er ikke helt tilfreds med forestillingen. Jeg føler ikke at jeg sitter igjen med noe fra helheten jeg ble presentert for fra scenen. Det er også akkurat dette jeg tror skuespillerne vil oppnå. De presenterer sin fasit, sine følelser og sine opplevelser. Dette er ikke laget for publikum. Dette er for skuespillerne selv. Publikum er bare tilfeldigvis invitert til å observere hva skuespillerne har kommet frem til.

Derfor kan jeg bare si takk til Rosendal teater for å huse en scene til amatørene. Takk til den halve salen med publikum som støtter ung kreativitet. Ikke minst takk til Gløshaugen Revy- og Teaterlag som tør å skape noe så nært og personlig, og invitere publikum med inn i deres verden.