I fangenskap for å frakte nødhjelp:
– Jeg hadde gjort det igjen
NTNU-student satt i Israelsk fengsel i ti dager, uten å vite når hun fikk komme hjem.
– Skitne hunder, roper fengselsvakten mot dem.
Eline bråvåkner av at fengselsbetjentene braser inn i cellen. Det er tilnærmet tropevarme i ørkenen, og i fengselet som palestinerne kaller «lidelse» er det hverken klimaanlegg eller rent vann. Hygiene, trygg mat og medisiner er mangelvare. Den røde prikken fra lasersiktet pekes mot pannen hennes.
Eplet faller ikke langt fra stammen
Eline Frøysa Norli beskriver seg selv som «den vanlige mannen i gata».
– Jeg er faktisk veldig lite spennende, innleder Eline.
Men hun har en spennende historie å fortelle. Den begynner i Trondheim med det hun beskriver som en nor mal og trygg barn dom, med litt for mange hobbyer. Eline ramser opp jakt, fiske og dykkerforeldre som tok henne med ut på sjøen. Hun fikk også sin første hest da hun var tretten, som ble med henne på toppidrettslinjen på videregående i Danmark
– Men det er en tid for alt, og så skulle man bli student. Eline drar ikke langt for å studere, og samfunns engasjementet vokser for alvor frem på NTNU – i hennes fødeby, Trondheim.
– Vi har alltid hatt gode politiske diskusjoner hjemme, men jeg tror man må nå en viss alder før man begynner å gå inn i de diskusjonene selv.
Hun forteller om en far som konstant hører på nyheter på radioen og en mor som har boikottet Israel så lenge hun kan huske. Studentpolitikken blir derimot arenaen som tar engasjementet hennes fra kjøkkenbordet og ut i verden.
– Jeg har engasjert meg mye i studentpolitikken. Det var sånn samfunnsengasjementet vokste frem. Jeg ble engasjert i det som rørte seg politisk på NTNU, men også nasjonalt og internasjonalt.
Ved siden av politikken og en master i industriell økologi, beskriver Eline seg selv som en klassisk «adrenalinjunkie». Hun har fortsatt naturen nær sitt hjerte og driver både med klatring, dykking og litt seiling, som hun lærte i Danmark. Den gang var seiling kun lek og moro.
LES OGSÅ: Aktivister blokkerer rektors kontor
Fem kjappe:
Hvem var din barndomshelt?
Pippi Langstrømpe. Jeg lever fortsatt i tråd med mottoet: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert». Forbildet mitt da jeg vokste opp (og nå) var også mamma. For en rå dame hun er!
Hva er ditt favorittminne i livet?
Det er utrolig mange fine å ta av, men å dykke med hai og få dem på én meters avstand midt i deres habitat er ganske langt oppe på listen. For en sinnssyk opplevelse!
Hva inspirerer deg mest?
Naturen. Jeg finner alltid ro, klarhet og mening i naturen.
Hvordan ville en venn beskrevet deg?
Fyrverkeri av energi, tøff, modig og empatisk
Hva får blodet ditt til å koke?
At hele verden sitter og ser på at barn blir skutt og drept på åpen gate, sultet og lemlestet uten å evne eller mot til å ansvarsforfølge de som står bak.
Fra baby-aktivist til israelsk fange
Eline beskriver at hun lenge var en «babyaktivist», som først og fremst delte innlegg på sosiale medier og snakket om politikk med venner og familie. Dette endret seg da Eline så at Global Sumud Flotilla, en ikkevoldelig samling av båter som skulle frakte nødhjelp til Gaza, trengte folk til crewet sitt.
– Jeg fikk en enorm følelse av at jeg måtte være der. Det føltes som det eneste rette å gjøre.
Eline sender moren en melding: «På en skala fra én til ti, hvor forbannet blir du hvis jeg blir med på dette?» Moren svarer: «Jeg blir ikke sint. Jeg blir veldig stolt og veldig bekymret».
Etter klarsignal fra moren melder Eline seg på med en gang.
– Jeg satt hjemme i Norge og følte på en håpløshet. Jeg så at politikerne ikke gjorde noe. De instansene man lagde etter andre verdenskrig for at dette aldri skulle skje igjen, sviktet. FN sviktet. Alt sviktet.
Eline forteller at dette blir et slags vendepunkt for henne. Hun innser at hun må ta saken i egne hender.
– Når alt svikter, så må vi sivile forsvare det som er rett. Det handler i bunn og grunn om å være et medmenneske.
En uke senere er hun i Barcelona og jobber for å klargjøre båtene de skal reise med, som neststyrmann.
Med livet som innsats
Før Eline går om bord i båten Yulara med kurs mot Gaza må hun akseptere at det er en sjanse for at hun ikke vil komme tilbake.
– Jeg kjente til risikoene ved å reise, og det er alltid en viss risiko for liv i et sånt scenario. I verste fall ville Israel stoppe oss med vold.
Eline forteller at beslutningen ikke var basert på en lang tanke prosess, men heller at det føltes naturlig å ta del i oppdraget.
– Jeg hadde en følelse av at hvis ikke vi gjorde det, hvem ville gjøre det da?
Videre uttrykker hun at man ikke kan ha dødsangst på et slikt oppdrag.
Kidnappingen
Det er sent på kvelden den første oktober. Det er helt mørkt. Mannskapet på båten Yulara hører plutselig flere droner nærme seg. Kapteinen iverksetter en sikksakkmanøver for å for hindre et mulig treff.
– Det går fort,– kanskje 30 sekunder – så slippes bomben på båten.
Takket være kapteinens raske handling treffer bomben på siden av båten. Likevel roper han at det svir på kroppen: Det er et kjemisk angrep. Det regner bomber i tre og en halv time. Konvoien blir utsatt for totalt 16 angrep i løpet av turen.
– Vi ser lysglimtene, så går det et sekund, og så hører vi lyden og kjenner trykkbølgen fra eksplosjonen i brystet.
Eline beskriver det hun ser rett etter bombingen.
– Ingen båter stoppet. Alle seilte videre sammen. Lysene fra de 44 andre båtene var et utrolig flott syn. Når de nærmer seg kysten av Gaza går fullt bevæpnede marine soldater ombord i båtene. Mannskapet kaster alt av teknologisk utstyr og ting som kan minne om våpen over bord.
– «Who’s the captain? Who’s the captain?»
Mannskapet forteller ikke hvem kapteinen er, men Eline er kontaktpersonen som skal snakke med soldatene. Det israelske militæret arresterer dem for å ha seilt inn i en militær blokade, men Eline vet at blokaden er ulovlig.
Militæret ransaker både mannskapet og båten. Det begynner å lysne, og det israelske militæret seiler Yulara mot Ashdod.
Ti dager i fangenskap
– Flåten med sivile, humanitære arbeidere ble bombet, og Norge har ikke fordømt angrepet. Det har jo å gjøre med sikkerheten til andre humanitære aktører også.
Reisen skulle egentlig vare i underkant av en måned. I stedet ble Eline borte fra 23. august til 10. oktober, hvorav nesten ti av dagene ble tilbrakt i et israelsk fengsel.
– Norske myndigheter sa før vi ble kidnappet at de håpet at norske statsborgere skulle bli behandlet fint hvis Israel stoppet oss. Dette er egentlig det samme som å si at: «Det er helt greit at dere kidnapper våre statsborgere i internasjonalt farvann, bare dere behandler dem fint».
Eline forteller at de ikke ble behandlet fint i fengsel. Hun beskriver et fysisk og psykisk belastende miljø. Fangene ble vekket flere ganger på natten av at det israelske militæret pekte våpen mot dem og beordret dem til å stå opp: De skulle telles. De ble kalt «skitne» og «hunder», selv om de ikke fikk vaske seg.
Maten de fikk servert hadde stått i solen og blitt dårlig, og det så også ut som fengselskatten hadde forsynt seg først. Dette skulle skylles ned med skittent vann, samtidig som fengselsbetjentene drakk flaskevann foran dem og kastet halvtomme flasker i søppelet.
– Jeg ble plassert i isolasjon i to og et halvt døgn uten å få vite hvorfor. Våre palestinske advokater fortalte at dette var fordi Norge hadde spurt om separat deportering.
LES OGSÅ: Intervju med Lederen for Studentenes Fredspris i ISFiT
Tyrkia tar reiseregningen
Eline forteller at selv om de rapporterte om forholdene i fengselet, sa den norske ambassaden ved deres første besøk at de ikke kunne hjelpe dem. Hun forteller videre at de ikke hadde tilgang til advokat under høringer.
– Vi rapporterte de faktiske forholdene til ambassaden, som skal ha rapportert dette videre til Utenriksdepartementet.
Eline forteller at Norge ikke gikk ut og kommenterte situasjonen eller hjalp dem.
– Det er kritikkverdig når Norge har anerkjent at det å kidnappe sivile i internasjonalt farvann er brudd på menneskerettighetene. Men de gjorde ingenting for de norske statsborgerne som opplevde brudd på menneskerettighetene, fortsetter hun.
Eline uttrykker at mangelen på politisk handling er dobbeltmoralsk.
– Vi sanksjonerer Russland med en gang, og etter to år med folkemord er det ikke en eneste sanksjon mot Israel.
Eline uttrykker at hun ble behandlet forholdsvis bra i fengsel fordi hun er hvit og kvinne. Hun forteller at palestinske fanger opplever en langt mer brutal behandling i samme fengsel.
Etter forespørsel fra den norske delegasjonen i Global Sumud Flotilla, tar Tyrkia reiseregningen, og den 13. oktober venter mor og far med åpne armer på Trondheim lufthavn.
Ni timer med fiske
På tross av bombeangrep, fangenskap og behandlingen fra det israleske militæret, angrer ikke Eline på at hun dro.
– Jeg hadde gjort det igjen, også hvis jeg hadde visst utfallet.
Selv om nødhjelpen ikke kom frem til Gaza, hjalp flotiljen likevel på en uventet måte.
– Israel brukte så mye ressurser på å stoppe oss at fiskerne i Gaza fikk fisket i ni timer. Det i seg selv gjorde det verdt det, sier hun og smiler.
Hun trekker også frem at turen deres skapte økt oppmerksomhet rundt situasjonen i Gaza.
Seks fremmede på femten kvadratmeter
Eline understreker at ingen er med på en sånn tur for personlig vinning. Samtidig mener hun også at turen har styrket henne som person.
– Det gir en ro. Jeg føler meg mye tryggere i meg selv. Jeg stoler på at jeg klarer å møte vanskelige situasjoner, både fysisk og mentalt.
26åringen forteller at når man er seks vilt fremmede mennesker på femten kvadratmeter, må man lære seg å håndtere uenigheter og stå i krevende mentale situasjoner. Samtidig har nettopp dette også skapt et sterkt fellesskap.
– Det samholdet vi fikk allerede de første dagene før reisen var jo helt fantastisk, og samholdet på båten var også veldig spesielt. På båten var det ingen sosiale forventninger fra hverken samfunnet eller en selv.
– Etter et par uker på båten følte jeg meg så fri.
Eline beskriver følelsen av å være med på noe større enn seg selv.
– Jeg følte meg egentlig mer hel da jeg kom hjem enn da jeg dro.
Ut av fengsel, inn i flotilje
– Det første jeg tenkte på da jeg kom ut av fengsel var å fortest mulig komme meg tilbake på en båt. Jeg skal tilbake på en flotilje. Så det blir nok ikke siste gang.
Det er mye som må og kan gjøres, også i Norge.
– Det er jo kamper som må tas her hjemme, med UD og den behandlingen vi fikk i fengselet, hvor Norge ikke hjalp.
Eline forteller at hun har en masteroppgave som kunne trengt litt kjærlighet, men det kan virke som at hjertet hennes ligger et annet sted akkurat nå.
– Jeg skal gjøre det jeg kan her hjemme for Palestina, og så sette meg på en båt ved første anledning.
Hun oppfordrer studenter til å bry seg.
– I en travel studietid er det vanskelig å engasjere seg for det som skjer i verden. Men ikke stikk hodet i sanden og vær passiv. Passivitet er det som gjør at det vonde i verden får lov til å fortsette.
Svar fra Utenriksdepartementet
Kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet Mathias Rognved svarer på kritikken fra Norli på epost:
– Vi har stor forståelse for at dette har vært en tøff sak for de involverte og kan forsikre om at denne saken har hatt høy prioritet i utenrikstjenesten.
Ifølge Rognved kan ikke norske myndigheter involvere seg direkte i rettsprosessene til norske statsborgere som er arrestert i utlandet. I denne saken er det derfor israelske myndigheter som beslutter når og hvordan de fengslede skal løslates.
– Ambassaden i Tel Aviv var i daglig kontakt med israelske myndigheter og besøkte de norske borgerne i fengselet ved flere anledninger. De ba om at de fengslede fikk tilstrekkelig mat og drikke, tilgang på medisinsk behandling, informasjon om sakene sine, tilgang på advokat og at de ble behandlet med respekt.
Rognved forsikrer om at det ble gitt utstrakt konsulær bistand til de norske borgerne som ble arrestert på båtene og fengslet i Israel, innenfor de rammene som er gitt av blant annet Stortinget.
Under Dusken har sendt en e-post til den israelske ambassaden i Oslo som ikke har svart på vår forespørsel om å kommentere på saken.
