Ideer krøllet sammen og kastet på publikum

Alle elsker vel Romeo og Julie av han derre Shakespeare? Og alle synes vel det er kult med breakdance og ballett, i alle fall en av delene? Da har jeg en idé, vi setter opp en heidundranes forestilling som kombinerer alt dette, pluss alt annet vi klarer å stappe innunder budsjettet.

Jeg kan se for meg at det var noe slikt som gikk i gjennom hodet til Patrick King før han regisserte og koreograferte sin moderniserte versjon av Romeo og Julie. Jeg hadde høye forventninger til oppsetningen, noe regissøren la opp til. Alle kravene var oppfylt for at forestillingen skulle lokke til seg publikum – den hadde premiere i Oslo og er på turnè, medvirkende er den kjente breakgruppen Kingwings Crew og det prestisjefylte programmet Nasjonalballetten Ung, og attpåtil er det en moderne vri på stykket. Det skal regissøren ha, han kan å tenke stort.

Desperat forsøk på modernisering

I Kings versjon er Nasjonalballetten Ung og Kingwings Crew rivaler, hvor ballettdanserne spiller familien Capulet, og breakdanserne familien Montague. Breakeren Romeo og ballerinaen Julie blir forelsket, og etter utallige slåsskamper og dødsfall blir de to plutselig gift. I originalen er hovedpoenget at Romeo og Julie ikke kan leve uten hverandre, som er grunnen til at Romeo begår selvmord når han tror Julie er død.

Til forskjell fra originalen tar ikke Julie falsk, men ekte gift. Hennes ubegrunnede selvmord blir etterfulgt av at Romeo også tar sitt eget liv. Denne plot-tvisten kunne fungert, men når Julies død kommer ut av det blå, blir det vanskelig for publikum å se poenget. Det virker som om regissøren desperat forsøker å modernisere klassikeren, uten å ha en klar idé om hvilket sluttresultat han vil ha. Dette fører til at handlingen får brå og nesten ulogiske vendinger.

Berg og dalbane

King forsøker også å modernisere stykket gjennom ny valg av musikk, diverse sitater som popper opp på veggen i ny og ne, en video av at Julie løper rundt på måfå i Oslos gater rett før hun tar giften, og at breakdanserne kommer med replikker her og der. Hvis det hadde blitt gjort et tydeligere poeng av disse elementene, kunne forestillingen fått en sterkere rød tråd.

Dessverre er musikkvalgene for sprikende og de sceniske elementene for mange. Problemet ligger i at det dukker opp i overkant mange musikksjangre etterhvert som stykket går sin gang – klassisk, breakmusikk, opera, en blanding mellom folkemusikk og populærmusikk, og partymusikk.

Publikum blir kastet fra sjanger til sjanger, uten å rekke å komme i én stemning før et nytt musikalsk konsept blir presentert. Det er tydelig at regissøren forsøker å skape et skille mellom familiene Capulet og Montague, og breakdance og ballett, men de brå kontrastene førte til at jeg følte jeg satt i en berg og dalbane av musikalske og sceniske uttrykk.

Å omskape en klassiker

Når dette er sagt sa ikke kvaliteten på stykket noe om koreografiene og dansernes talent. Hver for seg var balletten og breakdancen stilig og iøyefallende. I tillegg fungerte flere av pardansene mellom Romeo og Julie, og dermed krysningen mellom de to dansestilene, godt. Koreografiene var antagelig det regissøren satset mest på – danserne imponerte hele salen

Dessverre fikk de bare vist fram talentet sitt, men var ikke med på å skape noe større enn seg selv. Hvem som helst kan omskape en klassiker. Kunsten er at publikum skal sitte igjen med en opplevelse, ikke få masse ideer krøllet sammen og kastet på seg.