Anmeldelse:
Arca – KiCk i
Med utgangspunkt i dekonstruert klubb og post-apokalyptisk elektronika, viser Arca at pop kan være like flytende som kjønnsspekteret i 2020.
Arca er fra tidligere utgivelser som Stretch 2, Alive og selvtitulerte Arca, kjent for et eksperimentelt og mørkt lydbilde som spenner fra voldelig intensitet til dyster introspeksjon. På KiCk i tar hun all sin eksperimentelle bagasje inn i det som må være hennes mest tilgjengelige prosjekt så langt.
Poppen på KiCk i — eller avant-poppen for de som synes det er flaut å like pop — flyter sømløst mellom dekonstruert klubb, glossy pop man lett kan forveksle med Charli XCX, og romantiske ballader akkompagnert av mørk ambient. Låter som «Mequetrefe», «Riquiquí», «KLK» og «La Chíqui» drives av tunge, industrielle reaggeton-rytmer, avbrutt av øyeblikk med klar og harmonisk pop, før de eskalerer inn i harde, post-apokalyptiske dansegulvbangers.
Skivas rolige avbrekk kommer i form av de romantiske balladene «Calor», «Afterwards», «Machote» og «No Que Nada», som alle gjør seg bra til post-samlivsbrudds- og tung søndagslytting. Låtene balanserer fint mellom det subtile og grandiose, og utgjør en god motpol til skivas låter med mer trøkk.
I det store og det hele er KiCk i en pop-debut som er tydelig i konsept og visjon fra Arcas side. Den flytende bruken av sjangre i lydbilde og uttrykk passer godt med Arca som ikke-binær musikalsk diva. Da dette, ifølge ryktebørsen, er den første av fire skiver innenfor samme konsept, er det bare å glede seg til flere solide skiver og performative live-opptrender fra en av de mest spennende artistene innenfor pop akkurat nå.
