You Can See Everything: Et sårbart innblikk eller en manipulasjon?
Dokumentarfilmen om Elisabeth Holmes drar publikummet inn i en verden hvor skillet mellom sant og usant blir uklart.
Elisabeth Holmes er et kjent navn for mange. Om du derimot er en av dem som ikke kjenner til historien hennes enda, så er dette stedet å starte.
Dokumentaren gir i begynnelsen et innsyn i livet til Holmes, måneden før hun skal i fengsel i mai 2023. Holmes skal sone i elleve år, og må på denne tiden forlate samboeren og sine to små barn. Holmes er dømt for omfattende svindel gjennom selskapet sitt Theranos.
Nathan Fielder, mest kjent som komiker, har fått jobben med å gi verden et innblikk i den mye omtalte kvinnen sitt liv. Han har blitt invitert til å være sammen med familien dag og natt. Han stiller ubehagelige spørsmål i forsøk om å ikke rosemale sannheten.
Holmes ønsket med denne dokumentaren å vise seg selv slik hun faktisk er, og ikke slik samfunnet fremstiller henne.
Forholdet mellom Holmes og hennes samboer Billy Evans blir nøye skildret når kameraene slippes inn i hjemmet deres. Inntrykket forholdet deres gir, bidrar til et nytt, mer sårbart blikk på Holmes selv. Man ser en annen, tidligere skjult, side av henne.
Som seer går jeg fra å ha medfølelse til å frykte at jeg står midt i et spill. Det er vondt å se når tårene triller langs kinnet til Holmes, samtidig som at det er vanskelig å fatte om det er ekte eller manipulasjon. Til tider virker det også som at Fielder sliter med å forstå det samme.
Når Amanda Seyfried tar plass i dokumentaren skjer det noe helt spesielt. Når Holmes settes i fengsel, brukes Seyfried til å spille ut samtalene Fielder har hatt med henne uten kameraer til stede. Seyfried har tidligere spilt Holmes i The Dropout, og tilfører med dette en ny dimensjon til dokumentaren.
Seyfried sine voldsomme og ektefølte reaksjoner gjennom den andre delen av filmen er gripende, og vekker nye tanker om saken. Hun sier det andre kanskje ikke vil si høyt.
Filmen har en spilletid på 2 timer og 54 minutter. Likevel føles det mye kortere. Den fengsler deg, og drar deg inn til punktet hvor du ikke tør å ta øynene vekk fra skjermen. Man vil få med meg hver minste bevegelse og hver minste detalj i håp om å knekke koden som er Elisabeth Holmes.
Et spørsmål man kan stille etter å ha sett denne filmen er hvor godt Holmes lyktes med å vise seg selv til verden slik hun ønsket. Hun ønsket å få verden sin oppmerksomhet for å vise hvem hun egentlig er. Kanskje gjør hun det, men man kan lure på om synet på henne likevel forblir det samme.
Jeg sitter igjen med en følelse jeg ikke klarer å plassere, samt flere spørsmål. Hva er sant og hva er et spill? Hva klarer Nathan Fielder å avdekke, og hva når frem til seerne og ikke?
Det er likevel givende å se en dokumentar som får tankene til å spinne på denne måten. Til tider er det frustrerende, til tider er man uenig, og andre ganger er man enig. Dokumentaren legger til rette for kritisk tenkning i en verden der mye tas for gitt.
Slik som dokumentaren selv konkluderer med, tenker jeg avslutningsvis: dette er komplisert.