Mer enn bare en «guilty pleasure»

Som en som har romkomer som sin ultimate «guilty pleasure», ser jeg tilbake på filmene som kom ut på 1990- og 2000-tallet med et savn. Jeg hadde vært rik hvis jeg fikk en krone hver gang jeg tenkte «de lager ikke filmer som det her lenger» mens jeg nøt synet av Patrick Verona som synger for å vinne tilbake Kat Stratford i 10 Things I Hate About You.

Romantiske komedier er klassikere. De er noe kjent og komfortabelt, litt som å komme hjem til en god og varm seng etter en lang vinterdag. Som kunstform gir romkomer en viss følelse av håp; man vet at det ender bra uansett hvor kaotisk verden ellers virker.

Man skal derfor være forsiktig med å undervurdere sjangeren. Ja, romkomer er enkle å se på, men noen ganger lengter man bare etter noe trygt og forutsigbart.

Mange av dagens mest kjente skuespillere, som for eksempel Julia Roberts og Ryan Reynolds, fikk en fot innenfor i Hollywood ved å spille i en romkom. Likevel virker det som om dagens skuespillere holder seg for gode for denne sjangeren, og de som fikk sitt gjennombrudd i den, skammer seg over det i ettertid.

Sjangeren får ikke respekten den fortjener, kanskje fordi den har unge jenter og kvinner som målgruppe. Man har sett noe lignende med internettfenomenet Booktok, som er nok et kvinnedominert miljø. De blir undervurdert og latterliggjort for sin interesse.

Bare fordi romkomer ofte ikke er auteurfilmer av ypperste kvalitet, betyr ikke det at man bør skamme seg over å like dem.

De fleste romkomer i dag blir ikke laget for det store lerretet, men heller for en eller annen strømmetjeneste som kun ønsker å lage noe fråtsbart de lett tjener penger på. De mangler rett og slett sjelen til tidligere romkomer.

Det blir ikke lagt inn den samme innsatsen som før. Kanskje er dette fordi romkomer blir sett ned på og redusert til «guilty pleasures» eller «chick flicks».

Nye filmer bruker pene fjes og klisjéer, ikke ulikt de gamle klassikerne. Men det de nye mangler er kreativitet og kjemien mellom hovedrollene. De følger den samme oppskriften og mangler vågalhet, som i Anyone But You.

«Choking», en utbredt fare i studentenes sexliv

Det som er litt av sjarmen med de eldre filmene er jo nettopp hvor kreative og absurde plottene er, men at hovedpersonene allikevel finner frem til hverandre, eksempelvis i How to Lose a Guy in 10 Days. De nye filmene sliter med å finne balansen mellom romantikk og komedie, og det er ikke ofte man genuint tenker at karakterene fortjener hverandre til slutt.

Filmene blir ikke like minneverdige og når ikke frem blant all støyen i popkulturen. Jeg kan ikke huske sist det kom ut en ny romkom som var så ikonisk at jeg siterte den sammen med vennegruppen min eller at en hovedkarakter fungerte som inspirasjon til halloweenkostymet.

Jeg savner å synes at en romantisk komedie har en god, skarp og ikke minst morsom dialog. Jeg savner å forelske meg i estetikken og følelsen filmen skaper. Jeg savner å se at filmene er laget med kjærlighet og lidenskap. Filmsjangeren fortjener bedre, ikke minst fortjener publikum også dette.