Dette er ikke et eple er en film om mer enn epler
Nefise Özkal Lorentzen forteller om hva som fikk henne til å dokumentere den sterke og håpefulle historien til to brødre fra Stovner.
I en tid hvor innvandring, ungdomskriminalitet og forebygging er blant de store temaene på den politiske agendaen, lager regissør Nefise Özkal Lorentzen den dagsaktuelle dokumentaren Dette er ikke et eple.
Filmen følger de to palestinske brødrene Yahya og Reda i tiden etter at de var involvert i et gjengmiljø på Stovner i Oslo. Etter en konflikt hvor den eldste broren Yahya nesten mistet livet, velger de å forlate dette miljøet. De finner i stedet frem til prosjektet Lif Laga, drevet av Åsmund Gylder, som senere blir en slags mentorskikkelse for ungdommene.
– Mamma, ikke forelsk deg i ham
Når vi møter Özkal Lorentzen på Prinsen kino dagen filmen skal ha førpremiere i Trondheim, mimrer hun tilbake til da hun først fikk høre om prosjektet Lif Laga. Eldstesønnen hennes kjente til Åsmund og introduserte dem.
– Åsmund er en skikkelig flott type. Jeg husker sønnen min fortalte meg: «Mamma, ikke forelsk deg i ham», forteller hun og ler.
Regissøren sier hun syns det var spennende å jobbe med en tematikk hun ikke har sett før. Gjennom Lif Laga blir brødrene «trevoktere». De er med på hele prosessen med å lage eplemost, alt fra å plante epletrærne til å plukke eplene og presse dem.
– I mediene er det ofte hvite ungdommer fra middelklassen vi ser engasjere seg i miljø og natur. Man ser sjelden innvandrerungdom som jobber for å ta vare på naturen og gjøre nærmiljøet sitt grønnere og bedre for alle.
Ikke en unik historie, men likevel spesiell
Özkal Lorentzen reflekterer over grunnen til at hun valgte å følge brødrenes liv. Selv om deres historie ikke er unik, skilte akkurat disse guttene seg ut.
– Selv om de kun var 18 og 20 år i filmen, var de veldig flinke til å uttrykke seg. I TV-serier ser man ofte innvandrergutter som snakker kebabnorsk. Men disse guttene pratet på en klok, nyansert og elegant måte.
Özkal Lorentzen stiller da et viktig spørsmål:
– Hvorfor gir mediene oss da et så enkelt og begrenset bilde av hvordan innvandrerungdom snakker?
Regissøren utdyper at språk er utrolig viktig for henne, og det var noe av det som fascinerte henne mest med disse ungdommene.
– Det er ikke bare Yahya og Reda som snakker slik, men de andre guttene og jentene som jeg har truffet hos Lif Laga også, forteller hun.
Özkal Lorentzen mener ildsjelen Åsmund har hatt stor påvirkningskraft på ungdommene, og hun ser på ham som en av hovedpersonene i filmen. Sønnen til Özkal Lorentzen slipper likevel å bekymre seg.
– Nei, jeg er ikke forelsket i Åsmund, til tross for at han er et fantastisk vesen. Han prøver virkelig så hardt han kan å redusere stereotypier. Han har en spesiell måte å prate på, med et blomstrete språk.
Hun peker på Åsmund og Lif Laga som et eksempel på hvordan mentorordning og forebygging fungerer.
– Han har en unik måte å se mennesker på, og ungdommene tar etter dette.
En film om tilgivelse
Özkal Lorentzen beskriver arbeidsprosessen bak dokumentaren og sier hun har hatt en helt annen fremgangsmåte nå enn før. Hun tenker dette har gitt henne en annen type tålmodighet og at hun har måttet kjenne historien på kroppen.
– Jeg liker uforutsigbar historiefortelling. Da må man presse seg selv veldig, sier Özkal Lorentzen og smiler.
Klippeprosessen var utfordrende, særlig da de skulle sette sammen et narrativ på veldig kort tid. Özkal Lorentzen hadde et ønske om å etterlate mye av tolkningen til publikum.
– Min holdning er at publikum er smartere enn meg. Deres jobb blir å ta filmen videre med seg og plassere den i deres egne emosjonelle lag, forteller Özkal Lorentzen.
Regissøren utelot å gi svar på spørsmålene i filmen; hun ønsker heller at det skal skapes diskusjon rundt innholdet.
– Jeg er veldig bevisst på hvordan og hvorfor kriminalitet og vold er satt i system. Vi må tenke oss fram til hvorfor dette skjer, mener Özkal Lorentzen.
Dokumentarskaperen mener at noen naturligvis kommer til å bli provosert av filmen, mens andre blir mer emosjonelt truffet.
– Jeg jobber jo med denne filmen om tilgivelse, og da må jeg tenke på hva jeg selv har lært fra Yahya og Reda, sier Özkal Lorentzen.
Brødrene i filmen kan klassifiseres som tøffe gutter. De er ledertyper, samtidig som de er reflekterte og viser sårbarhet. I deres egne ord mener de at de har startet en bevegelse.
– Yahya og Reda skjønte at deres forrige livsstil ikke var bærekraftig, så de kom seg ut av den. Men mange får ikke det til. Ikke alle har samme evner som brødreparet, forteller Özkal Lorentzen.
Derfor mener brødrene at de har et ansvar for å hjelpe andre som er i samme situasjon som de var. Dette perspektivet var en sterk lærdom for regissøren.
– De plasserer seg ikke i offerrollen. Jeg hadde aldri hørt denne formuleringen før, sier Özkal Lorentzen.
Özkal Lorentzen mener at man ikke alltid er medskyldig i de vonde tingene som skjer i våre liv, men at det er fornuftig å reflektere over hvorfor de tingene skjer.
Vil skape diskusjon
Özkal Lorentzen underviser på TV-skolen der hun lærer studentene sine om miljøskildring. Selv har hun laget en rekke filmer, men miljøskildring har aldri vært hovedfokuset. Derfor tenkte hun at det var på tide å lage en film hvor hun skildrer et miljø helt annet enn sitt eget.
– Jeg må tviholde på min etikk når jeg tilnærmer meg noen typer miljøer. Jeg vil være tro til sannheten, men samtidig kan jeg ikke fjerne blikket mitt. Jeg er ikke objektiv, forteller Özkal Lorentzen.
Özkal Lorentzen understreker at selv om identitetsmarkører er viktige, er folk mer enn kun én ting. Regissøren ønsker samtidig at mennesker skal bearbeide sine fordommer.
– Er du på T-banen midt på natten, blir du kanskje mer på hugget av å se minoritetsgutter enn gutter som Marius Borg Høiby, selv om han har mye vold i forhistorien sin. Slike ting er jeg veldig bevisst på. Det motiverte meg til å lage denne filmen, forteller Özkal Lorentzen.
Özkal Lorentzen er forberedt på at filmen kan mistolkes den ene veien eller den andre. Samtidig ønsker hun at folk går ut av salen og har diskusjoner med hverandre om sine tolkninger. Hun mener også at omsider kommer kjærligheten mellom brødrene til å nå ut til folk.
– Yahya og Reda bryr seg om miljøet og har stor respekt for hverandre. Alt du ser i filmen er deres virkelighet. Det er mye kjærlighet og det er mye inkludering. Og så er de jo brødre. De kan krangle det ene øyeblikket, og så blir de ferdige og gir hverandre en klem, avslutter Özkal Lorentzen og ler.
