Øya: Kendrick Lamar

Tilbake i Oslo for andre gang i år er han her, om ikke verdens beste rapper så ihvertfall den største. Kendrick Lamar har kommet for å levere kveldens høydepunkt på Amfiet i Tøyenparken. Åsen er pakket fullt av mennesker som venter i spenning på at Comptons arvtaker dukker opp. Området foran scenen er en sammenhengende klump av armer og hoder, som et motiv tatt rett ut av en skrekkfilm.

Backdrop-skjermen på scenen lyser opp og en cinematisk intro av Kung Fu Kenny får publikummet til å juble i ekstase. Inn i røyken kommer mannen selv, og setter hardt i gang «DNA». Publikumstekket til Kendrick er i verdensklasse, og det merkes. Publikum spretter opp og ned på kommando, som dukker i snorene til dukkemesteren. Det kulminerer i en syntheksplosjon på de siste linjene før «ELEMENT» følger opp.

Kendrick eier scenen så profesjonelt alene, og det tar en liten stund før jeg innser at han faktisk har et band med seg, gjemt bort i sidene på scenen. Det slår meg først når jeg blir fanget i en bølge av trommisens kvalitetsrytmer. Etter litt mellomspill og oppvarming av publikum kommer en beat det er umulig å ta feil av når «King Kunta» dundrer utover åsen. Hvis artistene på Øya hadde vært et aristokrati, setter Kendrick seg selv klart på toppen som monark. Den avslutter med et hav av viftene hender, og «Big Shot» fra Black Panther-soundtracket overtar.

Anmeldelse av Smerz på Øya: – Eksperimentet er gjennomført og vellykket

Travis Scott-samarbeidet «Goosebumps» starter med moshpit, og avsluttes brått for å gi plass til Schoolboy Qs «Collard Greens», hvor flammer spyttes fra både flammekastere og Kendrick selv. Han tester publikum på «Swimming Pools» sitt første vers, og volumet holder ikke helt det ønskede nivået. De lærer av sine feil og på «Backseat Freestyle» treffer det. Jeg tar meg selv i å vurdere tilskuerne fremfor Kendrick og om de kan leve opp til forventningene hans, da det nesten er en selvfølge at Kendrick leverer varene.

Mørket legger seg over parken og publikum presser stemmebåndene på refrenget «Money Trees», mens Kendrick fortsetter å trekke i snorene. Når de så begynner å rope “Norway” framfor “No way” får jeg ubehagelige flashbacks til fjorårets Migos-konsert, men heldigvis blir det en pausevideo etter hvor jeg får ristet av meg kvalmen.

Showet starter rolig opp igjen med «XXX», men det blir litt slapt når Kendrick lar halve låten spilles av på playback før han gjør en innsats selv. Synd, når låten er en av de bedre fra DAMN. «m.A.A.d city» sparker, og havet av hvite mennesker roper entusiastisk ut det bannlyste ordet. «LOVE» derimot blir en klisje lighterseanse som sakker ned et tempo som nettopp hadde kommet godt igang.

«Bitch, Don’t Kill My Vibe» leveres med store mengder freestyle, og stemningen kommer sakte men sikkert tilbake etter å ha blitt drept på forrige låt. «Allright» blir andre og dessverre siste smakebit fra To Pimp A Butterfly og Kendrick går fra dukkemester til hærfører før en tredje cinematisk pause tar over scenen.

Les også anmeldelsen av Arcade Fire på Øya: – Arenaen tar ikke fyr, og det er ikke bare på grunn av regnet

Hiten «HUMBLE» runder av med et langt utspill før scenen går i svart, og publikum blir forlatt skrikende etter mer. Selvfølgelig kommer han ut igjen, men setter i gang med «All The Stars» som blir en litt for rolig allsang for en avslutning å være, og forlater til slutt scenen en halvtime før den avsatte tiden med et løfte om å komme tilbake en annen gang.

Det er klart at Kendrick er ekspert på vitenskapen bak en god konsert, og manipulerer publikum som en mester. Det som mangler her er litt mer sjel, da det til tider føles mer som en pengemaskin enn en konsert han har entusiasme for å dele. Politikeren og historiefortelleren Kendrick har blitt lagt litt på is i en stund, og selv om jeg hadde det gjennomgående gøy, ser jeg frem til at den delen av han vekkes igjen.