Setter det liberalistiske skapet på plass

Det spøker for liberalismen. Med hendelser som Brexit og Trump, kan det se ut til at en hel verdensorden og verdensanskuelse står for fall, til fordel for utfordrere fra ytre høyre. Denne brennhete debatten forsøker Ingen mennesker er født frie å rydde opp i, fra et progressivt og radikalt synspunkt.

Boka består av kortere artikler med ganske ulike temaer, og favner derfor bredt uten at det føles for sprikende. Antalogiens første bidrag skjærer rett inn til liberalismens hule kjerne, hvor Sigurd Hverven, stipendiat ved NTNU, setter tonen med en fundamental kritikk av liberalismens frihetsbegrep. Derfra er er boka noe mer ujevn, med Mimir Kristjanssons kritikk av effektiv altruisme og Roman Eliassens kritikk av det apolitiske økonomifaget blant de bedre bidragene. For faste lesere av Klassekampen, Radikal Portal og liknende, er både bidragsytere og argumentene godt kjent. Tekstene om økonomiens møte med klimaets tålegrense og en kritikk av liberal feminisme og identitetspolitikk, føles derfor hakket mer trivielle. Bokas svakeste bidrag er skrevet av Linn Stalsberg. Her blir «nyliberalismen» skyldig i alt fra psykologisering av sosiale problemer og et depolitisert språk, til at sjefen vrir seg unna klager fra ansatte.

Bidraga til Ola Innset, Oscar Dybedahl, og Roman Eliassen tar derimot i bruk et mye mer restriktivt nyliberalismebegrep. Her ligger også bokas virkelige tungskyts. Særlig setter Dybedahl nyliberalismen i et grelt lys. Han viser til en grunnleggende motsetning i liberalistisk tenkning: Marked og handel er en naturlig tilstand, men samtidig skaper denne naturtilstanden misnøye og ulikhet, noe liberalismen anerkjenner gjennom et anti-demokratisk ønske om å holde massene på avstand. Liberalismen framstilles i dag som åpen og demokratisk, men har alltid motsatt seg allmenn stemmerett og hensyn til særgrupper, som preger dagens demokratiske samfunnsform.

Det er dette spøkelset som nå er i ferd med å gjenreises. For eksempel når Frankrikes president Emmanuel Macron har uttalt pretensjoner om å være en kongeskikkelse på linje med Jupiter, de romerske gudenes konge, som ikke skal brys med «trivialiteter». Vi må regne med at den sterke sosiale uroen mot presidentens usosiale arbeidslover, som de to siste årene har blitt brutalt slått ned av et opprørspoliti med en langvarig unntakstilstand i ryggen, for ham bare er en slik trivialitet.