Trondheim Calling: Kjartan Lauritzen
Kjartan Lauritzen rapper bedre enn de fleste.
– Få gjerne litt mer lyd!
Kjartan Lauritzen ber om flere desibel etter knappe tre sekunder. Heldigvis får han det som han vil, slik at beatsene på «Gå Kjartan» ikke skjemmes av en ukledelig beskjedenhet. På passelig fanatisk vis setter låta kveldens agenda. Kjartan Lauritzen og co. har inntatt Diskoteket, og det skal ikke være tvil om hvem som er kveldens guru.
Det er åpenbart at bandet fra Sogn, som senest spilte i Trondheim på Samfundets Klubben i fjor høst, har etablert sitt Trondheimspublikum. Lokalet er stappa, og det av et publikum som er oppvarmet etter knapt en halv låt. Trass sitt enkle budskap er førstelåta likevel interessant; rett og slett fordi selvdiggertemaet er gjennomført med en slik simpelhet at det hele er litt søtt. Desto kulere er det med mikrofontrikset som avslutter låta. Et parodisk spark til Kanye West som likevel røper hjertevarme.
Med singelslipp så seint som i forrige uke kan Lauritzen deretter gå over til kveldens desidert feteste låt. «Oppi senga, bite sammen tenna – mekkar nokken sangar og tjene nokken pengar» – med et suggererende hook og ikledd Lauritzens frekke vokal er «Nyte D» en låt som kan muntre opp den sureste. Den ser også ut til å kle Diskoteket godt, for publikummet sliter seriøst med å ikke vrikke på det ene eller andre. «Nyte D» kan vanskelig kalles noe annet enn genial.
En sang jeg ikke kan identifisere byr på en bass som er rå nok til at man kan spørre seg hvorfor den ikke benyttes oftere på utesteder med dansegulv. «Mestertyv» er blant de frekkeste av låtene, mens «Fredag» blir publikumsfrieriet der artistene får sole seg i glansen mens publikum synger hele første vers og ønsker fredagen velkommen.
Gjengen på scenen skal ha kreds for hvordan de bærer showet. Med en upåklagelig tilstedeværelse makter de tre kunststykket med å framstå som én helhet mer enn medlemmer av en gruppe. Legg til Lauritzens vittige kommentarer mellom låtene (les: parodi på innslag fra Dr Phil med frasen «catch me outside, how ’bout dah?»), og du har et band som kler sceneformatet bedre enn de fleste.
Med låta «Havanna» transformeres Diskoteket til et strandparty. Heldigvis er dette en låt som mestrer kombinasjonen av P3-faktor og troperytmer, uten at det får den eimen av tafatthet som hefter ved særlig noe av det nyere av Kygos utgivelser. Så skulle det, gitt Lauritzens plassering i hiphop-sjangeren, kanskje bare mangle. Likevel er det verdt å nevne hvordan Lauritzen klarer å lage og framføre en låt som tar opp så trivielt tema som sommer i Havanna, uten at det blir kjedelig.
Nettopp dette er også Lauritzens styrke: Han har til de grader maktet å oversette skarpt formulert rap-konseptet, ispedd en dose humor, til norsk. Kjartan Lauritzen er langt fra den første til å rappe på vestlandsdialekt, men måten han gjør det på er gjort med en herlig selvtillit som aldri blir selvhøytidelig.
