Diskrimineringen av iranere må slutte
KOMMENTAR: Atomavtalen med Iran bør legge grunnlaget for en slutt på den norske diskrimineringen av iranske studenter og forskere.
Tekst: Kristian Aaser, Politisk redaktør i Studentmediene
Tidligere i år ble to iranske NTNU-stipendiater kastet ut av Norge. I sommer saksøkte de Shahin Akbarnejad og Hamideh Kaffash, den norske stat, men fikk ikke medhold. Grunnen til utkastelsen er Norges etterfølgelse av det internasjonale sanksjonsregimet mot Iran. Flere titalls iranske studenter skal ikke ha fått innvilget oppholdstillatelse i Norge. Iran har blitt påført strenge sanksjoner av det internasjonale samfunnet etter at mange fryktet landet var i ferd med å anskaffe atomvåpen. Flere fortalte i retten at praksisen gjør det vanskelig å unngå diskriminering av iranske søkere. Tidligere i sommer ble Iran og FNs sikkerhetsråd, samt Tyskland, enige om en avtale for atomprogrammet til Iran. Avtalen gir fornyet håp til Shahin og Hamideh.
«Vi synes avgjørelsen er grunnlagsløs og feil», uttalte instituttleder Jostein Mårdalen ved Institutt for materialteknologi til BBC i fjor sommer. Det er bred faglig enighet om at forskningsfeltene til stipendiatene er langt unna hva iranske myndigheter trenger for å kunne utvikle atomvåpen. Shahin og Hamideh driver med grunnforskning, som ikke kan bidra til utviklingen av atomvåpen. Spørsmålet om iranske myndigheter faktisk ønsker å utvikle atomvåpen bør i denne sammenheng også stilles. I motsetning til Israel, Sør-Sudan og Nord-Korea, har Iran signert ikke-spredningsavtalen (NPT). Iran har blitt anklaget for å bryte NPT-lovgivningen, men ifølge organisasjonen Nuclear Threat Initiative (NTI) peker det meste av nylig vestlig etterretning i den retning at Iran ikke skal være i nærheten av å utvikle atomvåpen. Informasjonen PST sitter på er hemmelighetsstemplet, og blir lagt fram i en lukket del av rettsprosessen. Advokaten til de iranske stipendiantene får dermed ingen reell mulighet til å legge fram motargumenter.
Ifølge PST bryter Norge det internasjonale sanksjonsregimet mot Iran dersom vi ikke er så harde som vi er. De iranske stipendiatenes advokat Brynjulf Risnes mener derimot Norge tolker saksjonsregimet mye strengere enn øvrige land. Hvis resten av verden tolket sanksjonene på samme måte, ville det bety at ingen iranere kunne studere noen form for metall noe sted i verden, sa han til Klassekampen tidligere i sommer. Ifølge samme avis har flere iranere, som i de senere årene har blitt nektet å forske ved norske institusjoner, fått plass ved universiteter i Sverige, Nederland, Canada, Australia og USA. Atomavtalen som ble vedtatt i sommer innebærer jevnlige internasjonale inspeksjoner av atomanleggene, og den pålegger Iran å fjerne 99 prosent av den anrikede uranen. Sanksjonene smeller også tilbake dersom vilkårene blir brutt og to tredjedeler av sentrifugene skal fjernes.
Da Pakistan anskaffet atomvåpen på slutten av 1990-tallet, ble skylden lagt på en pakistansk forsker som overførte kunnskap fra et universitet i Nederland. At PST frykter de får skylden for noe lignende er forståelig. Det ligger i strukturene sikkerhetstjenester arbeider i at makt vil utvides, og det vil gå ut over PST som institusjon dersom Norge blir medskyldig i iransk utvikling av atomvåpen. Men siden sannsynligheten for at Iran ønsker å anskaffe atomvåpen er liten, og når forskningen til Hamideh og Shanin ikke kan brukes til kompetanseoverføring, er utkastelsen grunnløs, paranoid, og går ut over norske forskningsmiljøer.
