Opptaksmareritt

Tekst: Maria Katinka Lie Norum, Nyhetsjournalist i Under Dusken

Kommentar

Inne i gangen på Gløshaugen ligger det ferske studenter bundet på hender og føtter. De har i oppgave å dytte en mutter langs gulvet, med nesen, gjennom gangen. Et annet sted på campus må studenter krype gjennom fiskeslo. Fadderukene er over, og flere linjeforeninger ved NTNU kroner fadderuka med et strabasiøst opptak for de nyankomne studentene. Du kan se mennesker som griner, svetter og som sitter med hodet i hendene i ren og skjær utmattelse, og jeg kjenner at jeg egentlig blir ganske kvalm. Det er ikke noe godt å se ferske studenter som har det kjipt i et desperat forsøk på å få innpass i en linjeforening.

Til tross for at opptaket er frivillig, er det likevel betimelig å stille spørsmål ved hvilken foreningskultur denne formen for opptak skaper. De som av ulike grunner ikke er med på opptaket står i fare for å havne i et sjikt med lavere anseelse enn de som gjennomfører opptaket. Det er mulig å kjøpe seg inn i linjeforeningen, men for de som ikke gjennomfører opptaket vil terskelen for å engasjere seg i linjeforeningen kanskje bli enda høyere. Opptaksordningen kan oppfattes som et kriterie, og en lagdeling av studentene.

Denne mentaliteten tar ikke hensyn til at studentmassen er variert, og at ikke alle takler opptaket. Det er ikke greit å ta utgangspunkt i at et så brutalt opptak er den eneste veien til samhold i linjeforeningen. Denne formen for grensesprengende opptak kan bidra til å ekskludere og skape en organisasjonskultur med darwinistiske undertoner. Hvis opptakspraksisen blir for drøy kan linjeforeningene risikere å miste nettopp det samholdet de etterstreber, da linjeforeningene ikke lenger fungerer som et sosialt og samlende konsept.

Hovedargumentet for opptakene er at det i tillegg til at det er tradisjon, skal skape tilhørighet. Det er feigt å gjemme seg bak argumenter om samhold når en gjentatte ganger ser at opptakene for flere studenter oppfattes som ekskluderende. Det finnes andre måter å skape tilhørighet, og det er også mulig å ha noen «kjipe» innslag i opptaket, uten å la skåla tippe over til at opptaket i sin helhet oppfattes som kjipt. Det er viktig at linjeforeninger inkluderer så mange studenter som mulig, og da vil det være langt mer formålstjenlig med et litt mer levelig opptak. Linjeforeningene er for mange studenter den primære kilden til sosialt samhold og nettverksbygging under studietiden. Derfor er det uforsvarlig med et opptaksrituale som skaper en lagdeling, og som ikke favner hele studentmassen.