Bare Espen

Vi møter Espen på Theaterkafeen, det er formiddag. Om tre kvarter skal han på en av de siste prøvene for Bør Børson før premieren neste uke. Han viser ingen tegn til stress og nerver, er velkledd og rolig. Ved siden av den lille kaffekoppen har han lagt solbrillene, det er sol ute og rundt oss er det nesten tomt.

Jeg ville aldri gjettet at en av medlemmene i det Natt og Dag for et par år siden døpte «Team Trier», etter stadig turer ut på byen i Oslo med gjengen fra Reprise, skulle velge å flytte til Trondheim for en roligere tilværelse. Men det er nettopp det Espen har gjort. Etter fire år ved Teaterhøgskolen i Oslo har han signert en toårskontrakt ved Trøndelag Teater. Og her trives han.

– Det er veldig godt å være i en liten by og ikke ha så mange distraksjoner, sier han.

Det er heller ingen selvfølge at han skulle ende opp akkurat her, på en av Norges største institusjonsteatre. Tvert imot var han i fjor skarpt ute i media og kritiserte de statlige teaterne for å ha rigide strukturer. Han forteller at kritikken først og fremst kom fra en skepsis til det arbeidsmiljøet han og klassekameratene var på vei ut i.

– Jeg tror det er bra for oss å kjenne litt på det vi kritiserer og det vi frykter, sier han.

Ærefrykt

Egentlig hadde ikke Espen tenkt å bli skuespiller i det hele tatt.

– Etter jeg hadde gått et år på Romerike folkehøgskole, tenkte jeg at dette var gøy, men jeg hadde stor ærefrykt for teateret. Og teaterskolen skulle jeg hvertfall ikke gå på.

Så fikk han rollen som Daniel Vik i ungdomsfilmen Bare Bea.

– Det var veldig morsomt, men jeg tenkte fortsatt at dette ikke var noe for meg. I stedet begynte jeg på tekstforfatterlinja på Westerdals. Planen var egentlig å skrive, sier han.

Likevel hadde han hele tiden en dragning mot det å spille.

Hva var det som fikk deg til å ombestemme deg?
– Det var Reprise. Da jeg jobbet med de folka skjønte jeg at dette var noe jeg hadde lyst til å gjøre. Og at det var noe jeg kunne få til!

Teaterskolen skulle jeg hvertfall ikke gå på

Espen er veldig begeistret for Joachim Triers måte å lage film på.

– Da jeg fikk det manuset, tenkte jeg «shit, jeg har aldri sett noe liknende, dette er noe helt annet enn det norsk film har kunne by på tidligere». Det var noe som traff meg veldig.

Men han måtte jobbe hardt for å få rollen.

– Jeg var inne på audition mer enn ti ganger. Det var en workshop-basert prosess som var utrolig gøy og inspirerende å være med på.

Fjortisidol

Rollen som Erik i Reprise forandret mye for Espen. Det tok ikke lang tid før han søkte på teaterhøgskolen. Filmen ble nominert til en rekke internasjonale priser, og kritiker i New York Times, Manohla Dargis, trakk ham fram som en av sine favorittkanditater til Oscar-statuetten for beste mannlige hovedrolle. Likevel er det fremdeles rollen som skolens kjekkeste i Bare Bea som henger igjen.

– Det er én generasjon som vet veldig godt hvem jeg er. Jeg er han fra Bare Bea.

Stemmen hans er dyp og bærende. Han er veltalende, artikulerer hvert ord klart og presist. Klassisk teaterskuespiller. Han trommer skarpt mot bordet med pekefingeren når han skal poengtere noe. Mye har forandret seg siden han var kul tenåring med halvlangt hår og solskjerm i Bare Bea. Men selv om han ikke kjenner seg igjen i denne rollen lenger, kan han leve med å bli husket for nettopp den. Da det sto på som verst, ble trykket likevel litt for høyt innimellom.

– Det var en periode hvor det var et veldig trykk fra unge, knapt kjønnsmodne jenter.

Du ble stoppet i Karl Johan og bedt om å skrive autografer?
– Ja, jeg kunne ikke gå inn på McDonalds, for der var de. Det var den målgruppa, liksom.

Han tar seg i det.

– Det går fint, det, jeg føler ikke at jeg sliter så mye med det. Det har gått over. Nå er det mer en morsom hedersbetegnelse. Egentlig var det jo bare litt søtt.

Snowboardmester

Fotografen tar bilder gjennom hele intervjuet og med jevne mellomrom kaster Espen blikk mot kameraet. Han avbryter seg selv midt i en setning.

– Jeg har litt snørr i nesa, beklager.

Han snufser, sier han er forkjøla. Det vises ikke. Utover uroen rundt bildene lar han seg ikke anfekte av at han er litt syk. Det er harde dager, men det er det verdt, synes Espen. Det er når ting er vanskelige at det er morsomst å mestre dem. Men når han blir spurt om hva det vanskeligste han har vært nødt til å gjøre eller si i en rolle er, må han tenke lenge.

Hva med i Reprise?
Han ler.

– «Å dyrke avvikende og fetishistisk sex», ja. Sant det. Den var vanskelig. Og det sleit jeg med. Det er sånne småting som plutselig blir en hangup som blir vanskelig å bli kvitt.

Men det er ikke bare de små tingene som har vært en utfordring. I den actionfylte snowboardfilmen Switch ble han hentet inn to uker før de skulle gå i opptak.

– Da jeg tok på meg rollen, sa produsenten «du skal spille den ubestridte snowboardmesteren, kan du stå på brett?». «Nææh.» «Det spiller ingen rolle, dette går bra.»

Med Norges snowboardlandslag som stand-ins, regnet Espen med at det skulle bli uproblematisk å feike snøbrettferdigheter. Det viste seg å ikke stemme helt.

– Det var en scene der det var fest oppe i bakkene, der snowboardmesteren skulle komme skrensende inn og ta av seg brillene og hjelmen. Jeg tror vi tok sytten tagninger. Jeg meide ned statist etter statist, jeg greide aldri å treffe riktig, og bare sklei gjennom ruta. Til slutt måtte jeg ta av meg brettet og skli inn på føttene.

Flere strenger å spille på

Likevel er det på teaterscenen Espen synes den største utfordringen for en skuespiller ligger.

– Det som er vanskeligst med det yrket her er hver kveld å gå på scenen og sørge for at det er helt nytt. Det krever mye å nullstille seg hver eneste dag. Men da er det jo ekstra gøy når man får det til.

Før forestilling pleier han å høre på musikk.

– Jeg har veldig enkel musikksmak. Det er et rituale, hver gang før jeg går på scenen hører jeg på hun – eh, Gabrielle, Gabriell, er det det hun heter? Den «Ring meg», den er helt topp, da.

Han trekker på skuldrene og smiler. Espen står for det han sier. Han håper han kan fortsette å gjøre flere forskjellige ting, både stå på scenen, spille i filmer og skrive. For selv om han sluttet på Westerdals, har han ikke sluttet å skrive. I 2011 utga han novellen «Fortellingen om Erling K. Hansen – skuespilleren som berørte sitt publikum» i antologien 11 i 11.

Novellen er en slags hommage til Dag Solstad.

– Jeg skrev den da jeg spilte i en dramatisering av en av Solstads romaner. Jeg er Sostad-entusiast til min hals, så det var kjempestas å få gjøre akkurat det rett etter teaterhøgskolen.

Nå skriver han på et større manus, men han har det ikke travelt med å bli publisert igjen.

– Nå må jeg bare gi meg selv litt tid. Jeg har lyst til å få utgitt noe, men kanskje litt senere. Først vil jeg fokusere på skuespillting, sier han.

Prestasjonsstyrke

Han har travle dager i Trondheim, med prøver på dagtid og forestillinger på kveldene.

– Det er ganske mye, jeg har ikke så mye fritid. Men det er greit for en periode.

Med så intense dager er det viktig å ha en viss distanse til rollene, tror Espen.

– De to første årene på teaterhøgskolen er et helvete. Det at man går så dypt i rollene, at man må være den personen, kan være tungt og vanskelig. Og jeg tror ikke det er så sunt heller. Man bør, som profesjonell, greie å finne balansen mellom å være fullt og helt til stede i rollen og slappe av og distansere seg når en er ferdig. Skal man klare å ha et greit liv med dette yrket, tror jeg man må finne måter å distansere seg på.

Han kaller yrket sitt for et prestasjonsyrke. Det er lang rekke av radbrekkende auditioner og en konstant usikkerhet rundt jobb og prestasjon.

– Heldigvis tenker jeg at jeg kan gjøre noe annet. Er jeg ikke god nok, kommer den dagen der jeg blir veid og funnet for lett, da må jeg bare erkjenne det og finne på noe annet.

Det er viktig for ham å ikke kun definere seg selv som skuespiller.

– Det er noe av det som driver meg: jeg har ikke lyst til å si at jeg er bare skuespiller. Da blir jeg litt redd, for da føler jeg at jeg har landet, og det vil jeg ikke.

Han begynner å få det travelt. Fotografen må ta bilder. Han er litt bekymra for at han ser forkjøla ut, men venter tålmodig mens fotografen haster rundt ham. Dette er han vant til. Med sju minutter til prøve står han rolig midt i kafeen med kamera, blits og deflektor klint opp mot ansiktet. Det er ett minutt klaring da han haster ut. Han glemmer igjen solbrillene sine.

–-

Denne artikkelen ble originalt publisert i den siste papirutgaven av Under Dusken.