En massiv monstermassakre uten like

Skitten. Ja, jeg føler meg skitten etter å ha spilt Hyrule Warriors i et par timer. Om jeg skulle ha oppsummert spillet i to ord: “Guilty pleasure”. For mer hjernedød og gjentagende spillmekanikker skal du se lenge etter. Men det virker, og jeg finner faen ikke ut hvordan.

Til de uinformerte, er Hyrule Warriors et “knappe-knuse-kombo-spill” uten like. Nintendo har tatt en av deres mest suksessfulle serier gjennom tidene, The Legend of Zelda, og gitt Dynasty Warriors skaper Omega Force tillatelse til å lage en spin-off vis-a-vis dynastikrigerne. Med på utviklerlaget har de også med seg Team Ninja, skapere av Ninja Gaiden og Metroid: Other M.

For å si det enkelt: mye potensial flyr i lufta, og fallhøyden er potensielt stor.

Og om det skulle være en mastergrad, byplanlegging eller utvikling av et spill med forventet høy kvalitet, er ett element gull: research. Og for meg er det krystallklart ifra første spilleminutt at utviklerne har a) spilt igjennom hvert eneste Zelda-spill som er i omløp per dags dato, og/eller b) hatt en blodfan av Zelda-serien som har fulgt utviklingen til enhver piksel. Referansene dukker opp på de mest uventede øyeblikk, og ofte til humoristisk fordel.

Det som bekymrer meg litt er at utviklerne driver veldig mye med “fan-runking”, altså at de spiller på følelsene til de mange Zelda-fans der ute for å virkelig selge spillet. Inkludert meg. Men kan det kalles et bra spill?

Historiemessig starter dette utradisjonelle Zelda-spillets fortelling i en ganske ukjent og fjern gren av spillseriens allerede kompliserte tidslinje. Om det i hele tatt er canon (en del av det offisielle fiktive universet ifølge Nintendo) kan diskuteres. Uansett: Cia, en god heks “gone bad” (en kvinnelig antagonist i Zelda, wohoo!) med et navn som kanskje er en analogi til den virkelige verden, har et ønske om å ta over Hyrule. Dette med hjelp av seriens hovedantagonist Ganondorf. Som ørten andre antagonister før henne. Nei, de lærer aldri. Hennes grunn? Fordi hun har en enorm hard-on for seriens hovedprotagonist, Link, og som Ganondorf på en eller annen måte utnytter for å få Cia til å bli en enorm drittsekk. Disse japanerne, altså.

Japansk kan man også kalle gameplayet, i alle fall ifølge min venn som var i Japan i sommerferien. Enkelt fortalt styrer du en av spillets ørten kriger-protagonister (deriblant Link, Zelda, Midna, Sheik, Darunia, og nykommer i Hyrule Warriors: heksen Lana) og skal kjempe deg gjennom enorme, ikoniske slagmarker fra et stort utvalg Zelda-spill (de drar inn dimensjonsteorier og tidsportaler i denne smørja også, for å få dette til å virke plausibelt). Du er ikke alene: med deg har du en hær av dustemikler som må reddes hver gang det kommer en fiende som kan plukke opp en kvist og slå med den. Mot dustemikkelhæren har du fiender fra hver epoke av Zelda-serien, som alle byr på en ganske god utfordring. Som overmektig kriger (les: protagonist) kan du ta over baser som er spredt ut over slagmarken, og jo flere du har, jo bedre. I tillegg til den generelle krigingen mellom de to hærene, skjer det også spesielle hendelser som du må ta hensyn til: svære drager inntar slagmarken, en kjent storfiende fra et zeldaspill har lyst på en bit av deg (ikke figurativt sett), eller digre musebomber (også kalt bombchus) suser mot basen din, og mye annet.

Selv om det skjer mye rart på slagmarken, du løper fra ende til annen, og får oppleve utforskningsmekanikker kjent fra mangt et Zeldaspill, så er hoveddelen av spillet ganske repetitivt: DREP DREP DREP DREP DREP DREP DREP DREP DREP. Dette gjerne over 1000 ganger i løpet av hver kamp. Du skal trykke de samme knappene, utføre de samme knappekombinasjonene, og se de samme animasjonene utallige ganger mens drapstallet ditt får hevndrapsfilmen Kill Bill til å virke som barnemat i forhold. Og vet du hva? Det er moro. Ren, pur arkademoro.

Det er noe tilfredsstillende ved å skru på konsollen og spille gjennom en 30min lang krig. Samt å spille en av mange dødskule krigere som kan oppgraderes i et hav av oppgraderingssystemer og erfaringsnivåer, hentet ifra det som ofte forbindes med RPG-sjangeren. Om det i hele tatt kan kalles en sjanger lenger. Følelsen av å sende titalls fiender flyvende gjennom det vakre landskapet med et par lette knappekombinasjoner, mens du prøver å løpe til en base som en drage prøver å lage bål med, samtidig som en musebombe skal sprenge en viktig landsskapstruktur til himmels, er rett og slett herlig. Det er hjernedød moro.

MEN, spillet har enkelte irritasjonsmomenter. Dustemikkelsoldatene, og de enda dummere figurene som du må eskortere, er veldig irriterende. Altså, her er et eskorteringsmål to meter fra dens destinasjon, så skriker den "ELBEG!" ("ein lev berre ein gong") og løper inn i et hav av fiender som massakrerer figuren fortløpende. Det, og mange andre småting trekker spillet en del ned.

Dessverre treffer Hyrule Warriors et svakt punkt i hjertet mitt med en god spillmekanikk: co-op (samarbeidsmodus). På en enkel Wii U maskin kan du og en kompis herje på Hyrules mange slagmarker sammen, og rule Hyrule. Hvor kult er ikke det?

Som skrevet øverst, er dette et førsteinntrykk. 13 timer har blitt forbrukt så langt, og det er nok flere som vil bli lagt inn. Om du spør meg akkurat nå om du burde kjøpe Hyrule Warriors: Visst faen, kjøp Hyrule Warriors når det kommer ut den 19 september. Ta forbrukslån (kanskje ikke), vær snill mot bestemor, drikk et par mindre øl… noe. Bare skaff deg det, eller en kompis som har det.

Skulle du ikke være helt overbevist, skal Zelda-fan og erfaren spilljournalist i spillmagasinet Ctrl+Alt+Delete Hanna Gulbrandsen anmelde spillet i sin helhet i neste ukes radiosending av Ctrl+Alt+Delete, 24 september, klokka 1700 på livestream (trykk her). Og om du skulle bry deg om mine rare formeninger eller guilty pleasures, vil jeg sikkert komme med flere kommentarer da også.

Helt til slutt, for å sitere Link: "HIIIIIYAAAAAAAAAH!"