Famler i mørke
ANMELDELSE: For enkle forklaringsmodeller og feil format slår beina under ambisjonen bak Manifest 2083.
Jeg forlater salen med svette håndflater og hamrende hjerte. Ubehaget som formidles i stykket er intenst, blir liggende som en hard klump i magen. Virkemidlene som tas i bruk er effektive, de river tak i meg fra innsida. Men etter å ha fått stykket noe på avstand, går det opp for meg at det ikke er teaterkunsten som har produsert disse følelsene i meg. De lå der fra før. Stykket er sterkt, og ikke teknisk dårlig, men å lage et sterkt og ubehagelig stykke rundt tematikken rundt 22. juli er ikke vanskelig.
Forestillingen er en blanding av flere dramaturgiske elementer, som glir over i hverandre. Stykket er bygget opp rundt prosessen skuespiller og med-tekstforfatter Olaf Højgaard gikk gjennom i forsøk på å komme under huden på Anders Behring Breivik, hans uttrykte ønske om å «tre inn i hans mørke».
Højgaard forteller således om bakgrunnen for stykket, om sine forberedelser og refleksjoner i utformingen av manus. Han tok i bruk såkalt «method acting» og forsøkte å leve som Breivik gjorde i månedene før angrepet. Skuespilleren forteller oss om en tilværelse isolert i sin leilighet i København, sammen med det 1500 siders manifestet.
Han spilte de samme voldelige dataspillene som Breivik, tok de samme steroidene, leste de samme ekstremistiske «Eurabia»-teoriene på nettet, utførte den samme meditasjonen og tok timer i skytetrening. Og det ga resultater, skal vi tro skuespilleren. Han forteller at han ble sterkere, mer aggressiv, skeptisk til Københavns innvandrere. Hans forståelse for den ideologiske bakgrunnen til terroristen ble større.
Vekselvis med skuespillerens personlige betroelser om forberedelsesprosessen, spiller han Breivik selv. Her blandes høytlesning fra manifestet, sitater fra rettssaken og de rettspsykiatriske rapportene. Resultatet er svært forstyrrende. Det er ikke alltid enkelt å skille mellom når Højgaard spiller seg selv, og når Breivik tar over. Under høytlesningen fra manifestet legger han fra seg papiret, mens han snakker uavbrutt. Som publikum får vi en snikende følelse av at skillet mellom skuespilleren og terroristen er i ferd med å viskes ut i Højgaards bevissthet.
Dette kunstneriske grepet er problematisk. «Jeg ville bli Anders Behring Breivik», forteller han i begynnelsen av stykket. Jeg reagerer på innfallsvinkelen. Det uttalte ønsket er en utvidet psykologisk innsikt i mennesket bak monsteret. Men den energi og besluttsomhet som tydelig ligger bak en slik ambisjon og en slik metode, den energi og besluttsomhet som på scenen blir tydelig i den svetteutskillelse og kortpustethet som skuespilleren framviser, er ikke bare provoserende å overvære, men virker for meg direkte skremmende.
Det er forstyrrende. Det er utmattende. Men jeg synes det er vanskelig å se den kunstneriske verdien, eller i det hele tatt hvordan dette skal kunne være interessant. Hele tilnærmingen virker som et grovt overforenklet forsøk på å forklare hvordan Breivik endte opp som terrorist. Etter som prosessen med skrider fram forteller Højgaard at han faktisk finner flere og flere likhetstrekk mellom seg selv og Breivik.
Forsøker forestillingen å sette opp en kausalforklaring på hvordan en terrorist formes? Denne forekommer meg i så fall ikke bare hensynsløst banal, men også svært problematisk og spekulativ. Ambisjonen er utvidet forståelse av Breiviks psyke, og jeg tviler ikke på at denne er genuin. Men etter å ha sett stykket har jeg følelsen av å sitte igjen med lite annet enn skuespillerens fascinasjon for terroristen, som grenser til det perverse.
Terroren som rammet oss 22. juli 2011 utgjør en felles kulturell erfaring, en sorg vi er sammen i. Et slikt kollektiv traume fordrer også en felles bearbeidelse, og i denne prosessen er det ikke overraskende at temaet gis ulike kulturelle og kunstneriske uttrykk. Problemet er at dette ikke fungerer bearbeidende. Men kunne tenke seg at stykket skulle være ment å tjene et høyere formål, en forståelse som kunne virke preventiv eller en bearbeidelse som skulle virke forløsende. Breiviks forskrudde virkelighetsforståelse oppsto ikke i et vakuum, og økt forståelse for de ideologiske strømningene som har vært med på å nøre opp under Breiviks tanker, er viktige å forstå.
Men skuespillerens reise «inn i Breiviks mørke» bidrar ikke til å kaste lys over tragedien. Etter som avstanden mellom skuespiller og terrorist blir mindre, blir også muligheten for rasjonell og fruktbar analyse også nettopp det, fordi denne fordrer avstand.
Selv om intensjonen bak Manifest 2083 helt sikkert er god, slår stykket meg som en hensynsløs utnytting av et kollektivt traume.
