Fusjonsbombe

Fusjon er den mest ekstreme formen for skapelse av energi vi kjenner til, der atomer smelter sammen og frigir energi i prosessen. Vår eneste måte å skape kunstige fusjonsreaksjoner på har vært gjennom hydrogenbomben. I musikken skulle man tro det er litt lettere, men Shining har likevel laget en fusjonsbombe av dimensjoner. Som tittelen tilsier er det i møtet mellom metall og jazz vi befinner oss. Og i kollisjonen mellom ytterpunktene sier det virkelig pang.

Fisheye, fjorårets singel og andrelåta på albumet gir et godt bilde av hva du kan vente deg. Den består av blytung industrimetall med tendenser til growling, som så slår over i avantgarde-jazz-partier på saksofon. Det hele med underliggende synth-riff og en gjennomgående mørk atmosfære. Jeg gleder meg halvt i skadefryd til å se metallfansen og jazz-entusiastene stirre vantro på hverandre når de plutselig vandrer inn på samme konsert senere i år.

Albumet er så voldsomt at jeg ved første gjennomlytting holdt på å skru av og avfeie det hele som et støyangrep. Aldri før har jeg blitt slått så sterkt av hvor viktig det er å ikke felle dom på førsteinntrykk. Det er en plate som trenger tilvenningstid, men etter hvert går det opp for deg hvilken fantastisk musikkeksplosjon dette er. Om du forsøker å reise deg, slås du tilbake i stolen av musikk som regelrett går til angrep på deg. Men følelsen du får når det blytunge metallteppet letter ville aldri vært den samme uten de forutgående nådeløse og kompromissløse partiene.

Er det noe å utsette på plata er det låta «Blackjazz Deathtrance». Den blir som en oppsummering hvor alle elementene er samlet i en elleve minutter lang låt. Istedenfor at dette blir et pluss blir det for mye på en gang. Det tipper over og blir en transportetappe, før det igjen eksploderer på låta «Omen» – et spor som står igjen som en personlig favoritt. Plata avsluttes så med noe som likner en utslettelse og gjennskapelse av King Crimson-låta «21st. Century Schizoid Man».