Mesterlig pastisj

«I’ve come to think that Wes’s films are all about the way that your real family disappoints you and so you create the family that you need.», sa skuespiller Edward Norton i et intervju med Wow247.

Mer presist kan det ikke formuleres. Wes Anderson er mannen som muligens lager de mest eksklusive filmene der ute, men likevel alltid setter sitt personlige stempel på uttrykket.

Det hele starter når en forfatter, spilt av Jude Law, sjekker inn på det nedslitte Grand Budapest Hotel anno 1960, og kommer i prat med den nåværende eieren om hotellets historie.

Eieren, kalt Zero Moustafa (Murray Abraham), begynner uhildet å legge ut om sin bakgrunn som pikkolo i hotellets glansdager, og hvordan han på sin første arbeidsdag fikk stifte bekjentskap med den poesi-elskende, parfymerte conciergen Gustav (Ralph Fiennes).

Uten å røpe for mye, er det i det stadig oppblomstrende vennskapet mellom conciergen og hans unge pikkolo, at historien om et kunsttyveri og en familiefeide drives fram. Det er en historie krydra med mange kjente fjes - Bill Murray, Owen Wilson, Tilda Swinton, Willem Dafoe, for å nevne noen – men som i retrospekt gir historien et noe tilfeldig preg.

I så henseende er Grand Budapest Hotel en klassisk Anderson-film: En kulørt non plus ultra, spekket med kjente skuespillere i pussige roller.

På den annen side er Grand Budapest Hotel helt ulikt noe annet han har laget. For en som er uinnvidd i regissørens visuelle univers, vil det første en legger merke til være den anakronistiske fiktiv-staten Zubrowkas distinkte atmosfære. Se for deg en pastellfarget versjon av Praha på 1930-tallet, ispedd en dæsj sveitsiske alper og pittoresk idyll á la Venezia.

Det er ingen overdrivelse å hevde at hver og en av scenene i filmen, hadde sklidd rett inn på veggen i et øvre middelklasse-hjem. Og maleriets hovedroller følger, som seg hør og bør, i det samme eiendommelige sporet.

Med en spilletid på to timer blir det imidlertid ganske tydelig at mange av disse personene, karikerte som de er, stort sett opptrer som anonyme brikker i spillet. Jeg er for eksempel usikker på om rollen til Bill Murray overhodet hadde noen funksjon. Hvorvidt Grand Budapest Hotel prøver å kommentere, eller bare harselere, med den historiske perioden filmen utspiller seg i, er heller ikke sikkert.

På samme tid er det vanskelig å ikke la seg bergta av pastisjen i denne usedvanlige kjærlighetshistorien. For selv om Ralph Fiennes gjør sitt livs rolle som parfymert og velartikulert concierge, og i så måte bærer handlingen på sine fløyelskledde skuldre, er det Wes Andersons’ sirlig oppstylta dukkehus-estetikk som spikrer resten av pakka.

Det The Aquatic Life with Steve Zissou hadde i humor, tar med andre ord Grand Budapest Hotel igjen for med stil. Og finnes det én sikker ting i denne verden, er det at lite kan måle seg med sluttresultatet.

Hør mer om Wes Anderson og The Grand Budapest Hotel i radioprogrammet Filmofil