Reisebrev fra kjøttmarkedet

«Den har jeg ikke fått før».

Jeg har akkurat startet en samtale med «Ola» (23) på Tinder. Han følger opp kort tid etter med to emojier som ler så mye at de griner. Åpningsreplikken «r u google? ure all ive been searching for» er foreløpig en suksess, men det blir med det.

«Emil» (27) skriver i sin bio at han er en følsom og flott fyr som arbeider med skrivende journalistikk. En felles interesse, tenker jeg, og sveiper til høyre. Vi matcher, og allerede før jeg får sendt en melding, gjør han det. Jeg kjenner skuffelsen når den tilsynelatende skriveføre fyren åpner med å sende en gif av en øgle som måper over teksten: «so wow».

«Hallllooooooooooooø», skriver «Stefan» (23).

«Halloooooooooøøø», skriver jeg tilbake.

«Wuuuææææooæææoæææ».

Hva svarer en på det? Skal en ta slike henvendelser seriøst? Jeg sender en like tåpelig gif tilbake til Emil(Joey fra serien Friends med hans signaturreplikk «how you doin’») og vurderer å fjerne matchen med Stefan.

Skrev bok om app-datingen

Tinder har vært en del av norsk sjekkekultur i noen år. Slikt blir det litteratur av. I høst kom boka Snakkes til uka – feltnotater fra en digital datingverden.

— Jeg hadde blitt ghostet. Jeg leste Sissel Grans bok Det er slutt. Der skriver hun om tradisjonelle parforhold som tar slutt, men ikke om det vi på Tinder opplever, det å bli avvist igjen og igjen, forteller forfatter Ellen Sofe Lauritzen.

— Samtidig opplevde flere av vennene mine å bli avvist eller ghostet på dating-appene. Det er tydelig mange som er frustrert og har det kjipt på appene.

I boken deler hun både egne og andres historier og erfaringer, og samtaler med fagfolk, som psykolog Sissel Gran. Lauritzen er nå sammen med en mann hun møtte på fest hos venner. De hadde matchet på Happn tidligere, uten at noen hadde skrevet til den andre.

— Jeg trykket på hjertet, men var litt sånn «neh, det ene bildet var ikke helt topp».

Noen har det

Jeg laster ned Happn samme kveld som en kompis av meg er på Happn-date. Å velge bilder er ikke lett. Det finnes nemlig flere uoffsielle regler om hvilke bilder en man bør ha på profilen sin for at den skal være vellykket. Man skal ikke ha for mange selfies heller, ikke for mange bilder med solbriller på, da havner man fort i nei-bunken. Man bør ha minst ett bilde hvor man ser hele kroppen, helst mens man står på en fjelltopp med armene utstrakt eller gjør noe annet aktivt. Et bilde med venner er bra, da framstår du som sosialt oppegående og en godt likt person. Festbilder er ok, men man må passe på å ikke framstå som et fyllesvin heller.

Jeg laster opp noen bilder, blar gjennom naboer, UKEfunker, ymse folk med jobb i helsesektoren, han ene som jobber på Prix-en og guttevorset på andre siden av bakgården. Kompisen min dukker opp blant proflene. Jeg håper daten går bra, blar videre på jakt etter noen jeg ikke kommer til å treffe i nabolaget, innser at det neppe er noen vits før jeg har beveget meg litt rundt i byen. En snap av en smilende kompis tikker inn. «Happn-daten gikk bra!».

— Vet ikke hvem man forholder seg til

Noen ser etter en kjæreste, andre noen å ligge med, mens andre igjen er på date-appene bare for å kikke. Problemet er at det ikke alltid er like lett å fnne ut hvem som er seriøse og hvem som bare bruker det som tidsfordriv.

Det er søndag, jeg befnner meg på Samfundet med en kompis og en venn av ham. Jeg forteller om denne øgle-gifen fra Emil og spør om råd. Kompisen tar fram telefonen for å vise meg en enda drøyere gif – ved å sende den til en av matchene sine. Gifen viser et rosa tog som kjører mot en altfor trang tunnel og nærmest borer seg inn i den mens fjellveggen sprekker og noe som ligner blod pipler ut. Jeg grøsser, tenker på jenta som får den gifen som samtaleåpner med en match en søndag kveld.

Hvordan glemmer vi så lett at det er ekte mennesker med ekte følelser bak disse proflene?

— Jeg tror nok det er en blanding av at man ikke alltid vet hvem eller hva man forholder seg til, om de er seriøse eller ei, sier Lauritzen.

Jeg kjenner meg igjen, og tenker på de tre Tinderbud hun lister opp i boka si, som rett og slett handler om å behandle folkene man matcher med som – nettopp – folk. Er det så vanskelig?

— Vi måler folk på et tynt grunnlag

En melding tikker inn mens jeg spiser lunsj med ei venninne. «Hei!» Jeg trykker inn på proflen hans, og oppdager at det må være en jeg har sveipet til høyre ved en feiltakelse. Jeg sletter matchen sporenstreks, uten å tenke meg om. Hva skulle jeg ellers gjøre? Si til fyren at jeg hadde likt ved et uhell? La være å svare? Tøyse det vekk, sende en upassende gif? Jeg fkk dårlig samvittighet, men trøstet meg med at han nok kom over det ganske raskt. Er det noe vi moderne (app)datere har lært oss, så er det å riste av seg skuffelsen. Ikke gruble, bare sveipe. Bite tennene sammen, bli hardføre: ‘Han ghoster bare’. Det fnnes jo så mange andre i bunken», skrev Lauritzen i Morgenbladet 11. august.

Hva gjør denne valgfriheten med oss?

— Jeg tror det kan gjøre oss mer rastløse og kravstore, at vi vet at det potensielt er noe bedre bak neste kort. I verste fall fører det til at vi får et bruk-og-kastforhold til andre mennesker, og at vi ikke gidder eller tør å satse på det man har, sier hun.

Hun forteller om en av de hun snakket med til boken sin. Han hadde blitt avhengig av Tinder, og kom seg ikke over småforelskafølelsen. Da det begynte å bli alvor med ei jente, orket han ikke forholde seg til det, feiget ut og sveipet videre etter nok en match å bli nyforelska i.

— Appene gjør at vi måler og vurderer folk på ganske tynt grunnlag. Det tar tid å bli kjent med et annet menneske. Vi må tåle å være i en relasjon også etter forelskelsen avtar, ikke bare jage videre.

ELLEN SOFIE LAURITZENS TINDER-BUD

♥ Svar til andre slik du vil at andre skal svare deg. Husk at du har å gjøre med faktiske personer.

♥ Vær ærlig om dine intensjoner. Ta pauser fra sveipingen.

♥ Pass på deg selv. Ikke ha første date hjemme alene.