Forskningsrådet innfører krav om åpen publisering

Fra 2020 vil det bli satt krav for åpen publisering av forskning som mottar støtte. Dette er en del av et initiativ i samarbeid med det europeiske forskningsrådet (ERC) og ti andre nasjonale forskningsråd med mål om å bedre tilgangen til ny forskning.

Mål om umiddelbar åpen tilgang

Selv om Open Access-publisering har økt i omfang de siste årene publiseres svært mange vitenskapelige tidsskrifter og journaler på en slik måte at leserne må betale for å lese. Konsekvensen er at ny forskning forblir utilgjengelig for svært mange.

Ifølge administrerende direktør John-Arne Røttingen i Forskningsrådet vil de nye reglene sette krav om umiddelbar åpen tilgang på alle artikler fra prosjekter finansiert av Forskningsrådet.

– Målet er å gjøre all offentlig finansiert forskning raskt tilgjengelig for alle potensielle brukere både innenfor og utenfor forskningssystemet. I dag er det mange aktører som har bruk for tilgang til forskningsresultater, men som ikke har råd til å betale dyre abonnementer på tidsskrift som bruker betalingsmurer, sier han.

Studenter og ansatte ved NTNU får tilgang til det aller meste av publisert forskning gjennom universitetets abonnementer, men for de som ikke får tilgang gjennom et universitet eller en institusjon, kan det bli dyrt. 350 millioner brukes hvert år av norske institusjoner på å skaffe seg tilgang til ulike publikasjoner.

Seniorrådgiver Henrik Karlstrøm ved Bibliotekseksjon for samlinger og digitale tjenester hos NTNU påpeker i likhet med Røttingen at det også finnes interesse for forskning utenfor universitetsmiljøene, både blant privatpersoner og bedrifter.

– Industrien er jo et eksempel på en gruppe som ofte kan ha stor interesse av å få tilgang til de nyeste resultatene. En annen gruppe er pasienter med sjeldne sykdommer. I dag må disse ofte ta direkte kontakt med forskerne for å tilgang til resultatene, sier Karlstrøm.

Kostbar lesning

Prisen på digital tilgang til en enkelt artikkel kommer fort opp i 6-700 kroner, og da vet man gjerne ikke hva man kjøper før man har lastet ned artikkelen. For privatpersoner eller bedrifter med interesse for forskningsresultater blir det dermed dyrt å holde seg oppdatert.

Med de nye kravene vil den økonomiske byrden av publisering flyttes fra leserne til institusjonene og de som finansierer forskningen, noe Røttingen mener vi i Norge er godt rustet til.

– Både norske og europeiske kalkyler viser at det er nok penger i systemer til å håndtere en overgang fra lukket til åpen publisering uten at kostnadene stiger samlet sett. På sikt er det trolig at kostnadene til tilgang og publisering vil gå ned, sier Røttingen.

Tidligere insentiver fra Forskningsrådet og institusjoner har oppnådd blandede resultater. Ifølge tall fra Forskningsrådet, ble bare rundt 20 prosent av vitenskapelige artikler fra norske institusjoner publisert med åpen tilgang i 2017. Ved publisering i tradisjonelle tidsskrifter blir det som regel innført sperrefrister som kan hindre åpen publisering av artiklene senere.

Dette gjelder også arkivering i institusjonenes egne vitnearkiv, slik som NTNU Open. En typisk periode er ifølge Henrik Karlstrøm på tolv til 24 måneder, men kan også vare mye lenger. Det at opplasting til arkivet er den enkelte forskers ansvar har også ført til varierende gjennomføring av institusjonenes egen publiseringspolitikk.

– Vi kan jo ikke gå inn og hente ut artiklene fra de ansattes harddisker, men dette er et område NTNU har hatt mye fokus på de siste årene. 60 prosent av fjorårets artikler er nå lastet opp i arkivet, sier Karlstrøm.

En trussel mot akademisk publiseringsfrihet?

Reaksjonene på Forskningsrådets nye krav er varierte. I en rekke kronikker i Khrono uttrykker blant andre Olav Torvund, leder i Forskerforbundets opphavsrettsutvalg, og Svein Stølen, rektor ved UiO, bekymring for konsekvensene av en slik endring.

Mens Stølen etterlyser en implementeringsplan for hvordan universiteter og institusjoner best kan klare overgangen uten for store konsekvenser for forskere, mener Torvund at de nye kravene strider mot forskernes ytrings- og akademiske frihet til å publisere der de selv ønsker.

– Vi velger de tidsskrifter som best når den aktuelle målgruppen. Nå skal vi bare tillates å publisere i utvalgte, statsautoriserte tidsskrifter. Det hjelper lite at en artikkel i prinsippet kan leses av alle, hvis den i praksis drukner i støy og ikke når fram til målgruppen, sier Torvund til Khrono.