– Irans unge er regimets hovedfiende

– I frykt for at Iran i hemmelighet skal utvikle atomvåpen ventes det nå at FNs sikkerhetsråd går inn for å straffe landet ved bruk av økonomiske sanksjoner. Hvordan er det mulig å innføre sanksjoner som rammer det iranske presteregimet, og som ikke går ut over sivilbefolkningen?

– En mulighet er å rette sanksjoner direkte mot bedrifter i regimets undertrykkelsesorganer. Revolusjonsgarden eier eksempelvis store deler av landets olje- og gassvirksomhet, og skaffer seg inntekter uavhengig av statsbudsjettet. Dessuten har regimet i Iran brukt store summer og mye energi på høyteknologi for å sensurere informasjonsflyt, og for å spore opposisjonelle gjennom telefonavlytting. Denne teknologien kommer utenfra og fra vestlige land. Eksport av slik teknologi som støtter opp under forfølgelse og sensur i Iran bør derfor stoppes. En tredje type er selvfølgelig politiske sanksjoner – ved at navngitte personer i det iranske regimet ikke gis visum til andre land.

– Hva oppnår man ved bruk av slike sanksjoner?

– Myndighetene bryr seg så lenge sanksjonene får praktiske konsekvenser. Regimet i Iran driver ikke en ideologisk kamp, de kjemper for overlevelse – de forstår når prisen for en handling blir høyere enn det de oppnår med handlingen.

– I bunn og grunn utgjør atomstriden et separat anliggende. Iran preges både av et splittende regime innad, og av et økende press fra sivilbefolkningen. Mange har derfor påpekt at Irans forsøk på forsoning med Vesten står i fare for å bli sett på som en svakhet ved regimet. Men er det iranske presteskapet egentlig i stand til å skape et fiendebilde av Vesten som folket støtter opp om?

– Det er helt klart vanlig å bruke argumenter som at Iran og iranere er en stolt nasjon, som ser på atomprogrammet som sin stolthet. Men at regimet klarer å spille på slike nasjonalistiske følelser mener jeg er nærmere en myte enn virkelighet. Både folk i Iran, alle som har reist dit, eller kjenner iranere, vet at normalbefolkningen identifiserer seg i langt større grad med slik folk i Vesten tenker. Det islamske prestestyret i dag representerer faktisk en kultur som av veldig mange iranere blir ansett som en motpol til den persiske kultur.

Foto: (Foto: fotogjengen.samfundet.no) – Så hva skal Iran med atomprogrammet sitt?

– Jeg tror det er liten tvil om hva regimet ønsker å bruke det til, og det er ikke atomenergi. Ser man på satsningene de har hatt de siste 20 årene, er det slik at selv om Iran er blant de største produsentene av råolje i verden, importerer de fortsatt mellom 70-80 prosent av både raffinert olje og bensin. Om de hadde vært interesserte i å produsere billig energi, så kunne de ha satset på den delen. Det de skaffer nå er mye dyrere fordi de ikke har ekspertise på feltet. Dessuten tror jeg det vil ta lang tid før man faktisk begynner å tjene på atomenergi i dag.

– Så verden har med andre ord grunn til å bekymre seg for atomprogrammet til Iran?

– Om vi forestiller oss at Iran faktisk var en atommakt i dag, tror jeg personlig at situasjonen ville vært helt annerledes – de ville hatt langt friere hender til å slå ned på befolkningen enn det de har i dag. Er man en supermakt, gir det ikke bare muligheter innenlands – verden reagerer også annerledes. Jeg skiller derfor ikke mellom regimets forsøk på å utvikle atomvåpen og det de gjør mot befolkningen. Begge er viktige for regimets overlevelse, men akkurat nå er Irans unge befolkning regimets største fiende, og det vet regimet veldig godt.

– Vesten virker klar på hvordan de vil håndtere atomstriden. Samtidig slår prestestyret hardt ned på sitt eget folk og begår grove menneskerettighetsbrudd. Hvilken tilnærming mener du vestlige land, og ikke minst Norge, bør ha i fremtiden?

– Selv om Vesten har fordømt regimet, er deres holdninger i for stor grad preget av forsiktighet – man gir all oppmerksomhet til atomprogrammet, men forholder seg til menneskerettighetsbruddene som en intern affære. Poenget er: Ikke under noen omstendigheter må vestlige land kompromittere menneskerettighetsspørsmål. Dersom Iran sier ja til Vestens atomtilbud, må det ikke få regimet til å føle at de har grønt lys til å slå ned på sivilbefolkningen.

– Tross påstander om valgfusk ble Ahmadinejad gjenvalgt som president i juni 2009. Tiden etter har vært preget av massive demonstrasjoner og Iran har nådd det mange kaller «a point of no return». Er det en ny Berlin-mur som faller, eller ønsker iranere fortsatt en sakte revolusjon?

– Problemet med Iran er at selv om president Mahmoud Ahmadinejad går med på endringer, er det øverste leder, Ayatollah Khamenei, som har den reelle makt. Han kan stoppe enhver utvikling som ikke går i regimets retning. Reformer kan derfor kun komme dersom den øverste leder mister sin makt, som naturlig nok er ensbetydende med et regimeskifte. Det samme problemet gjelder jo atomstriden også. Det kan se ut som presidenten bestemmer, men egentlig er det Ayatollahen som sitter som en tåkefyrste og trekker i trådene bak forhenget.

– Hvor viktig er sivilbevegelsen i Iran i dag?

– Over 50 prosent av befolkningen er under 30 år gamle. De utgjør en sterk bevegelse med legitime krav: De ønsker ikke en ny ideologi, men ber om grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og frie valg. I et land som styres av kjønnsapartheid er det heller ikke rart at kvinner har tatt en ledende rolle. For første gang siden revolusjonen i 1979 føler folk seg faktisk ikke lengre maktesløse. Fryktbarrieren er brutt og folk kommer til gatene. Når fredelige protester besvares med kuler, med henging, og med tortur, ser vi også tendenser til en radikalisering. Folk er villige til å ofre mye. Jeg tror dagens undertrykte folk er fremtidens ledere. Dette vil uten tvil skje før eller siden. Det kan bli fredelig, men også blodigere og langt mer uforutsigbart enn mange vil tro.