Antiklimakset
Etter 25 dager, 74 konserter og 26 revyforestillinger er luften ute av Jubalongen. Tilbake står en hverdag i vakuum, et vondt møte med pensum på overtid og for noen — et liv uten mening.
— Jeg satt på første rad og hylgråt under siste forestilling.
Emilie Sveinang Hemma skuer utover Storsalen. Det er to dager siden sceneteppet falt ned for aller siste gang for UKE-revyen Jubalong, den hundrede i rekken. Siste forestilling ble veldig følelsesladet for revy-nestlederen.
— Flere av skuespillerne knakk sammen etter avslutningsnummeret, og bak scenen sto resten av produksjonen og gråt.
GRAVFERD. Kulissearbeiderne er i full gang med å demontere dekorasjonene. Et nakent stillas er alt som står igjen. Det har tatt tre uker å bygge opp scenen. Det tar bare to dager å rive den ned igjen.
— Det er klart det er vemodig, sier Emilie.
For nå er det slutt. Foran seg ser nestlederen det hun har jobbet med i over ett år forsvinne.
— Det er jo det som er spesielt med teater, det er veldig levende. Revyen kan aldri oppleves igjen, sier Emilie.
Hun trekker bena opp under seg og lar blikket henge ut i luften.
— Så da blir det jo ekstra trist når man gravlegger forestillingen. Det blir ikke det samme å se revyen på DVD.
BLANDEDE FØLELSER. Det er mange måter å oppsummere UKA-13 på. Det har vært eventyr og gåsehud, skuffelser og overraskelser, irritasjon og takknemlighet. Intens leting etter ledige billetter til utsolgte arrangementer og kamp om å komme seg innerst ringen i Dødens dal. Det har vært swing, massasje og ukulele, det har vært malingsfest og datingshow.
For noen av de 1600 UKE-funkene er kanskje vervet i seg selv det beste minnet. Spritbartenderne på Selskapssiden synes høydepunktene har vært de morsomme kveldene på jobb.
— Det er kanskje lett å peke på ett spesifikt arrangement, én spesiell konsert, men for meg er totalopplevelsen av UKA det beste minnet, og der inngår selve jobbingen, sier spritbarsjef Ida Tylleskær.
Les også: Då tida opphøyrte
ENDELIG OVER. Vaskebøttene er funnet frem, gummihanskene dratt på og synlige minner etter treukers-festen forsvinner. Ølduften er byttet ut med såpelukt. Serveringslokalene skal leveres skinnende tilbake til Samfundet når UKA forsvinner.
— Akkurat nå føles det deilig at det er ferdig, for jeg er så trøtt, sier Ida og synker ned i en av skinnskamlene på Selskapssiden for en pause fra vaskingen.
For medisinstudenten har UKA bestått av å stå opp, ta en dusj, dra på jobb, feste litt og komme seg hjem igjen.
— Da jeg omsider skulle prøve å komme meg inn på lab’en i dag sto jeg bare og dro UKE-nøkkelkortet, sier hun.
Slutten av setningen kveles av et lite gjesp.
— Men det er klart, det kommer til å bli litt trist når jeg innser at det er over, det har vært en fin festival.
VAKUUM. Idas kollega Daniel Jeng sier det blir et stort tomrom å fylle når man ikke har UKA å gå til.
— Men på en måte skal det bli fint å få tilbake hverdagsaktiviteter som studier og trening, og se litt mer til venner som ikke er med på UKA, sier Daniel.
UKE-sjef Jørgen Espnes sitt beste minne fra festivalen er første gang han så revyen. Nå skal han lese til eksamen, og etter hvert prøve å fullføre mastergraden.
— Det kjennes ambivalent at festivalen er over. Det er trist å være ferdig, samtidig som jeg er veldig stolt over det vi har skapt, sier han.
Les også: Portrett av UKE-sjefen: – Jeg har glemt litt hvordan livet var før UKA
«POSTPRODUKSJONSDEPRESJON». Tilbake i Storsalen løfter revy-nestlederen blikket. På toppen av stillaset har kulissearbeiderne satt seg ned for en liten rast mens de nynner til musikken som runger ut i Storsalen. Emilie får øye på dem, fniser litt og smiler.
— Jeg føler at Storsalen har blitt vår, vi har jo nærmest bodd her i det siste. Nå er de fantastiske veggene borte, og noen kjedelige, blå betongvegger står igjen, konstateter hun.
Emilie har i villfarelsen i det hun kaller postproduksjonsdepresjonen bestilt to ukers ferie til Argentina.
I en by der studentmiljøet i stor grad domineres av Samfundet begynner hun å se starten på slutten av studietiden.
— Det er jo min siste UKE, men jeg tror ikke jeg helt ennå har innsett at det er over. Jeg synes den ene revysangen beskriver studietiden så bra - Nidelven renner så sakte, men samtidig er den så kort.
Se flere bilder her
Les også: – Arrangerer vi en studentfestival?
