Rockeringen er sluttet
Det går likar no for Rockheim. Endelig.
Heisdøra har akkurat gått igjen, og folkemylderet og trondheimsbandet Elephantines gitarriff fra første etasje ebber ut under oss og de tre amerikanerne vi står klemt inntil.
Tredje etasje: «I want to see them. Maybe it's my new favourite Norwegian band».
Fjerde etasje: «Was it like Dimmu Borgir?».
Snart i femte: «No, they were like babies. But cool».
Sjette. Ute. Amerikanerne forsvinner. Vi står som paralysert i et rom fylt med gigantiske digitale skjermer. Nora Brockstedts versjon av «Tango for to» dundrer ut av høyttalerne. Et vink med venstrehånda, og Kaizers Orchestra overtar.
– DET ER EGENTLIG overraskende få som har spurt om hvordan vi fikk denne opp hit.
Per Jan Klokkervoll klapper på panseret til en gammel, men blankpolert Thunderbird i garasjerommet.
Det var Klokkervoll selv som kjørte den til hit, til det gamle Mellageret på Brattørkaia. En enkel sak, sammenliknet med jobben det var å heise den opp i krana og få den uskadd inn en liten glippe i betongveggen.
– Og da den hang og dinglet der oppe, i sjette etasje, da måtte vi bare gi den et nytt navn, sier han og nikker mot bilskitet: «Trønderbird». Selvfølgelig.
Men det var ingen selvfølge at Per Jan Klokkervoll skulle kjøre en 57-modell Thunderbird inn til Brattørkaia sommeren 2010. Historien til Det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock er ikke like gammel som det amerikanske vindunderet. Men minst like intrikat som en titt under Thunderbird-panseret kan virke for en jente.
OKTOBER 2004. Seks år etter at den første ideen til et arkiv- og formidlingssenter for rock og pop ble plantet på Lydarkivkonferansen i Mo i Rana, begynner ballen for alvor å rulle. Åtte byer, deriblant Trondheim, leverer inn sine forslag til etablering og bygging av et pop- og rockmuseum. Konkurransen er i gang.
– JEG HAR IKKE hørt så mye 50-tallsmusikk før. Men jeg liker rock, altså. Kanskje ikke hardrock, men poprock er fint. Marit Larsen, for eksempel, sier Tea Vucic.
11-åringen fikler med en 50-tallsradio, finner til slutt hun frekvensen til Radio Luxembourg, og tidsriktig populærmusikk strømmer ut fra Sølvsuperen.
– Vi har bygget fire radiosendere, for å kunne gjøre frekvenssøkingen på de digitale radioene så virkelighetstro som mulig, forteller Klokkervoll.
Men det er ikke bare gamle radioer i 50-tallsavdelingen. Innerst i kroken står et hjemmebrentapparat.
– Anonym giver, sier Klokkervoll og smiler.
MARS 2005. Trøndelagsalternativet annonseres som det sterkeste alternativet. Ett argument var alternativets «sterke lokale og regionale politiske forankring».
– Mye tyder på at politiske aktører har forsøkt å ta kontroll over museet, uttalte NTNU-student Silje Grytli Tveten til Under Dusken i mars i år.
I hennes ferske masteroppgave kommer det fram at det ble spilt et tøft politisk maktspill for å ta kontroll over Rockheim.
Høsten 2005. Med de rødgrønnes inntog denne høsten, og en kulturminister med hjerte i Trondheim og hjertebarn i Rockheim, tar det ikke lang tid før regjeringen innvilger Trøndelagsalternativets søknad om rockmuseum.
2007. Byggearbeidet kan starte. På Rockheims egne hjemmesider, slutter bakgrunnshistorien her. Men det gjør den ikke.
– JEG HAR LYST til å se inni alle maskinene og se hvordan de fungerer, sier Erlend Kirkevold.
24-åringen studerer kybernetikk ved NTNU og står oppslukt og hører på instrumenter og låter ved hjelp av en laserpenn. Han lot seg spesielt begeistre av storskjermene i 60-tallsavdelingen.
I det 60-tallsinspirerte rommet kan man vifte med hånden over salongbordet, og den digitale stueveggen blir til et gigantisk lerret som spiller musikkvideoer fra Norges mest kjente rockere fra den tiden. Til slutt må kikke man seg en ekstra gang over skulderen bare man har tatt ut en Hardyguttene-bok fra hyllen i 60-tallsstua. Skjedde det noe nå? Ja? Nei?
2008. Det er ett år siden en jublende glad Trond Giske har kalt Rockheim for «et Matrix i museumsverden». Så blir entreprenøren begjært konkurs. Prosjektleder Arvid Esperø betrygger publikum og landets avislesere med at Rockheim fortsatt vil åpne for publikum om et år.
2009. Åpningen utsettes. Sveinung Sundli spør seg hvem som egentlig gidder å gå på museum for å se rocketing («ikke jeg»). Virtuelle Rockheim «åpnes» samme høst, men møter massiv kritikk. Online-museet blir blant annet kalt en «dårlig coverversjon av Second Life». Like før jul fører en oversvømmelse til mindre vannskaper i bygget.
Mars 2010. Den annonserte åpningen 8. mars blir avlyst. Prosjektdirektør Esperø tør ikke lenger gi en konkret åpningsdato til NRK, fordi «det får være måte på bygging av galge som man selv skal henge i».
KONTRASTEN ER STOR når man går fra black metal-øvingslokalet med Mayhems originalmøbler, og rett ut til 80-tallsseksjonen med The Monroes. Det eneste som er likt, er lydnivået.
– Musikkinteressen og -kunnskapen min stoppet opp på en gang på 60-tallet, tror jeg. Så det er fint å finne igjen «mine» tiår her.
For Stokke var 50- og 60-tallet Elvis. Men han har også noen norske favoritter.
– The Pussycats. Og selvfølgelig Roald Stensby. Men jeg har sansen for noe mer moderne også. De her, for eksempel, sier han og retter blikket mot musikkvideoen på 80-tallsveggen.
På den enorme miksepulten tre meter unna har noen andre besøkende knottet og spaket seg gjennom musikkhistorien og stoppet opp på Knutsen og Ludvigsen.
AUGUST 2010. Rockheim åpner. Anslagsvis 4 000 mennesker møter opp på «Folkets dag». Også neste dag myldrer det av besøkende. Kritikerne, 10-åringene, 20-åringene, 40-åringene og 70-åringene jubler. Resten er rockhistorie. Juba juba.
