Kampen om koppen

En jente tar på seg et par miniski, stiller seg opp foran et lite skihopp av snø, og faller rett bakover. Laget hennes hjelper henne opp på beina igjen mens de ler hysterisk.

– Klassisk 0-meter!

Den spydige kommentaren kommer fra en guttegjeng på fem som står fastspent til et par lange tandemski. Det er en vinnerlyst i lufta, som det jo gjerne er under sportsarrangementer. Iblandet den er det også en barnslig glede. Koie-femkampen er kanskje en del av Studentlekene, men den skiller seg markant ut fra resten av tilbudet.

Koiekoppen

Området bak Studenterhytta er åpent og solfylt. En bålplass er plassert i midten av området, og rundt har de ulike grenene fått hver sin plass. På bålplassens ene side står en planke man skal banke en spiker inn i. På den andre siden står de to plankene som skal fungere som tandemski. En bakke skal brukes som miniskihopp, og en annen bakke er brukt til å lage en hinderløype. Hinderløypa er noe annerledes enn vanlig, ettersom det som skal gjennom den ikke er en person til fots, men en person på båre.

– Det er viktig at det skal være noe som alle kan kose seg med, forteller Joachim Hanneberg Johansen.

Han er en av de teknisk ansvarlige under Studentlekene, og har ifølge koiestyret tatt hovedansvaret for å realisere femkampen. Det er også han som har valgt ut premien.

– Det er noen trekopper med koielogoen på. Ganske flotte. Før kunne man bare kjøpe dem hvis man først hadde besøkt alle NTNUs koier. Nå kan man altså få dem her, hvis man får førstepremien. Også er det litt godteri oppi, sier han og smiler lurt.

Hva med andreplassen?

– De får noen vanlige turkopper. De skal få godteri de òg, da. Det skal faktisk alle som har vært med. En liten kvikk lunsj i det minste.

Samme takt

Hvis man ser bort fra de litt under ti personene som er med i koiestyret er det ganske få tilstede. Kun tre grupper har meldt seg på konkurransen. Samtidig har de ansvarlige stått på for å få femkampen så morsom som overhodet mulig. Forberedelsene startet morgenen før, og natten har de tilbrakt utendørs i en lavvo.

Det er åpenbart at deltakerne setter pris på arbeidet som er lagt inn i femkampen. Når de kommuniserer med hverandre om hvordan de skal løse de ulike oppgavene er det ikke med behersket dagligtale, men med skriking.

– Høyre! Venstre! Høyre! Venstre!

De fem guttene som prøver å få tandemskiene til å gå i takt er godt kjent fra studiene. Byggingeniørene har kalt seg selv «Gullguttene», og har med seg sin helt egen heiagjeng.

– Ta brillene mine.

Den forreste gutten kaster solbrillene sine til en av tilskuerne. Hun er ikke helt forberedt, og brillene er allerede nede i snøen før hun får kastet seg framover. Da er allerede fokuset til utøveren tilbake på å balansere vekten.

– Det er viktig å stille opp. Vi kjenner hverandre fra studiet, sier Inger Birkeland, en av de tre jentene som stiller opp for «Gullguttene».

– Hjelp! Jeg faller!

En av «Gullguttene» har mistet balansen, og resten av gruppen strekker seg både framover og bakover for å få tak i han og holde ham oppreist. Heiagjengen hoier løs og veiver med det norske flagget.

Tre tårn

Lekene går mot slutten. Koiestyret, lett synlige i sine gule, grønne og sorte strikke- gensere, samles for å telle opp poengene. Samtidig tar en av jentene i styret, som har hatt ansvar for å tilby deltakerne kaffe, en runde på miniskihoppet. Skiene flyr av midt i hoppet. Hun deiser ned i snøen med ansiktet først. Så ler hun, famler i snøen etter miniskiene, og løper mot toppen av bakken for runde to.

En av styrets andre medlemmer ler av hendelsen før han vender oppmerksomheten mot bålplassen hvor deltakerne prøver å få tilbake varmen.

– Da er det klart for den siste øvelsen. Kan alle følge meg bort til de merkede områdene?

Tre små kvadrater er blitt innrammet i teip. Innenfor kvadratene skal lagene bygge hvert sitt tårn av snø. De som har gjort det sterkest på tidligere øvelser får et halvt minutts forsprang på den foreløpige andreplassen, og de får det samme for- spranget på tredjeplassen. Laget som vinner denne grenen stikker av med seieren til hele femkampen.

– Gå!

Det første laget, «Gullguttene», spurter ut i alle retninger. To av guttene har funnet et område med store og helt ferdige snøkuler, perfekte å bygge med.

– Nei, ikke bålplassen, roper en fra koiestyret.

Sabotert

Neste gruppe, «Rugbyjentene», får beskjed om å gjøre seg klar. De velger en litt annen strategi enn guttene, og bestemmer seg for å sabotere. Selv om de ikke har lov til å røre motstandernes tårn, er det mye som kan gjøres. De bruker det de har lært som medlemmer av NTNUIs rugbyklubb og kaster seg over motstanderne. «Gullguttene» deiser i bakken, én etter én. Snø kastes opp i luften. Noen av «Gullguttene» får sentret snøkulene til lagkameraten før de ligger med nesen i snøen, og slik blir tårnet stadig høyere.

En rugbyjente har kommet seg tilbake til tårnet med en stor snøkule. Litt for stor. Idet snø møter snø blir vekten feil. Kulene glir sakte ned mot bakken. Rugbyjentene skriker febrilsk til hverandre, men til ingen nytte. Kalde fingre griper etter snøkulene. Fotfestet glipper. Snart er hele kroppen inne i tårnet og feier med seg resten av konstruksjonen.

Tilbakeslaget blir for stort. Jentene prøver å bygge tårnet opp igjen, men Gullguttene står allerede på hverandres skuldre for å kunne plassere den siste kulen.

Målebåndet blir hentet fram. Strekkes fra bunnen av tårnet til toppen.

– 2 meter og 45 centimeter.

Gullguttene griper om hverandre og jubler. Det småkleine navnet viste seg å være profetisk.