Vi har alle tatt flybussen ut til Værnes, og vet at man stort sett tar til venstre i rundkjøringa, når travbanen er passert. Velger du derimot å kjøre litt videre, for så å svinge ned til venstre ved første mulighet, åpenbarer det seg en innfart til bydelen vi først og fremst kjenner på grunn av papirfabrikken, Jubelsalami og Trønderfår. Men sistnevnte kjøttprodukter er ikke det eneste på innbyggernes lepper for tiden. De har nemlig fått et fotballag å være stolte av.

Etter opprykket har interessen økt enormt. Og det merkes. Et rørende skue er det som møter bilene og bussene på vei inn til stadion på Ranheim denne søndagskvelden, for på hver balkong vaier det et blå og hvit-rutete flagg med klubbens emblem på. Det lokale engasjementet står knallsterkt, og kanskje er det et tegn på at noe stort er i ferd med å skje denne kvelden. Ranheim tar imot Stabæk i det som blir klubbens første kamp i toppdivisjonen siden 1956.

«Som en klassisk Hollywood-film»

Det er noe herlig og forfriskende med Ranheim, i en stadig mer pengedrevet fotballverden. Lavbudsjettløsningene er umulig å ikke forelske seg i. Her er det ingen Led-reklameskilt eller overdimensjonert hotell og konferansesenter i ett med stadion. På Ranheim er innbytterbenkene hjemmesnekra i tre, og speaker Terje Walther står selv for de fleste av klubbens supportersanger. I overkant av 2000 mennesker har funnet veien til «fjæra» denne kvelden. Er man vant til et fullsatt Lerkendal, høres kanskje antallet lavt ut. Men håpet, forventningene og spenningen disse menneskene deler, gjør at det hele oppleves utrolig stort.

I det Eliteserie-hymnen er ferdig, og spillerne har entret banen til blå røyk fra supporterne, scorer kaptein Kristoffer Løkberg Ranheims første mål i Eliteserien, tretti sekunder inn i kampen. Det er som en klassisk regissert Hollywood-film. Blåtrøyene gir seg ikke før de har fire fulltreffere bak Stabæks keeper. At bortelaget på et tidspunkt fikk en redusering, vil for alltid stå som en ubetydelig parentes. 4-1 står det i det dommer blåser av kampen. Walthers legendariske låt «Ra-Ra-Ra-Ranheim» høres fra anlegget. Underdogen leverer.

Fulltidsstudentene i Eliteserien

For oss vanlige studenter som ikke skal bryne seg på Brann og Rosenborg hver helg, kan det virke for tøft å kombinere toppidrett med studier. Men umulig, det er det ikke.

I sterk kontrast til de profesjonelle, hvitkledde storebrødrene lenger sør i byen, kan ikke Ranheim-spillerne tillate seg å være fotballspillere på fulltid. Til det er ikke klubbens økonomi sterk nok. I stallen finner vi blant annet meglere og snekkere. I tillegg er noen av dem studenter, deriblant indreløper Sondre Sørløkk og midtstopper Ivar Erlien Furu. Selv om det å kombinere studier med toppidrett krever mye av dem, velger Furu å se litt annerledes på det.

– Jeg prøvde meg som proff på Island en periode og da hadde jeg ingenting ved siden av. Det passer ikke for meg i det hele tatt, forteller han.

Til tross for at ingeniørstudiet i materialteknologi tar mye tid, er han tydelig på at skolearbeidet gir mer energi enn det tar. For det ene gir avkobling fra det andre. Furu synes det er fint med et markant skille for å kunne stenge ute bekymringene fra de to delene av hverdagen sin.

– Når du både spiller fotball og studerer, har du mestringsfølelsen uansett. Hvis du mislykkes med fotballen, men føler at du får til ting på skolen, eller omvendt, slår Furu fast.

Lærerstudent Sondre Sørløkk merker hverdagen er tøffest når han skal ut i praksis. Han kjenner at energinivået ikke er så høyt som han helst skulle ønske, når arbeidsdagen på skolen er over og snuten vendes mot treningsfeltet.

– To uker i strekk har jeg arbeidsdager fra åtte til fire, i tillegg til planlegging og ansvar for elever. Det tar veldig mye av energien min, erkjenner Sørløkk.

Han synes det er tøft å dra på trening i praksisperiodene. Selv om han nå har blitt flinkere til å vende seg til denne belastningen, er han tydelig på at dette er det desidert tyngste når han kombinerer studiene med fotballen.

– Studiene er som en forsikring

Som satsende fotballspiller, er man vant til å jobbe hardt fra man er ganske ung. Det kreves utallige egentreningstimer og disiplin for å nå toppen. Furu tror dette er overførbart til studiene også.

– Den selvdisiplinen er opparbeida fra man er tolv år. Jeg tror det kan være lettere for oss som har satsa på noe. Det krever mye å studere, du må brette opp ermene og gjøre en innsats der og, stadfester han.

Sondre Sørløkk mener at når de selv har valgt å leve det livet, så må de bare bruke det så godt de kan. Hvis jobben ikke gjøres på trening etter skoledagen, så kunne de bare droppa hele fotballkarrieren.

– Hvis alle møter på trening med innstillingen at «nå skal vi faen meg bli bedre i dag og», så er det nok mye vi kan hente fra studiene, som de andre lagene må hente andre steder, forteller Sørløkk.

På spørsmål om man blir en bedre fotballspiller av å studere, svarer begge spillerne ja, nærmest i kor. Sørløkk ser på studiene som en forsikring som gir ham selvtillit i hverdagen. En selvtillit han mener er viktig i alles hverdag. Furu mener at hvis man bare spiller fotball, så vurderer man seg selv hele tiden og blir veldig stresset. Han mener at kanalisering av tanker er en av de største fordelene med å studere ved siden av.

– Gjør du det bra på skolen, føler du liksom at du har en plan b. Og det er er egentlig ikke så vanvittig mye trening heller, erkjenner Furu, og sikter til alle timene det går an å bruke på andre ting, etter at de to timene med fotball er brukt opp.

Mai er tøffest

De to er samstemte i at mai er årets tøffeste måned. Her finner vi kanskje det tetteste kampprogrammet i tillegg til noe alle studenter gruer seg til, nemlig eksamensperioden.

– Uavhengig av hvilket nivå man spiller på er mai beintøff, erkjenner Furu. Når andre folk trenger to-tre uker med forberedelser til eksamen, må vi ha én og en halv måned, legger han til.

Planlegging er stikkordet for fotballspillere som studerer. Det å være i forkant er helt essensielt dersom den hektiske hverdagen skal gå rundt. Men Ranheim-gutta er ikke i tvil om at denne kombinerte tilværelsen har vært lærerik og verdifull for framtiden.

– Du lærer å utnytte tida veldig bra og blir veldig effektiv med et tett tidsskjema. Å bruke de små tidsperiodene du har til rådighet til å faktisk gjøre noe fornuftig, forteller Furu.

Ingenting å tape

I disse dager er det ikke studiene som ofres mest hjernekapasitet. Med sesongstarten unnagjort og i skrivende stund to kamper mindre spilt enn de andre lagene, er det Eliteserien det dreier seg om for de to studentene. Og selv om de nå har rykket et nivå opp, ser de ingen grunn til å grue seg til sesongen. Ivar Furu mener de får selvtillit av å sparke nedenfra.

– Hva er vi liksom? Studenter og folk som jobber med andre ting, det blir jo nesten som vi har dette som en hobby, sier han og smiler.

Til forskjell fra presset Rosenborg-spillerne må leve med, er situasjonen en ganske annen for Ranheim. Furu mener det nærmest er forventet at laget skal drite seg ut, og håper det utgangspunktet kan styrke laget under en lang og tøff sesong. Han tror det mentale blir nøkkelen til suksess.

– Fella er at vi begynner å tro at det ikke er liv laga for oss å være i Eliteserien, men så lenge vi veit at vi hører hjemme her, tror jeg det går bra. Vi kan ikke tvile på oss selv, vi er nødt til å ha den selvtilliten, poengterer han.

Les også: «Ra-Ra-Ra-Ranheim»

Som om NTNUI skulle spilt i Eliteserien

Etter mange år i skyggen av Rosenborg, skal nå Ranheim få dele rampelyset med byens storebror, uansett om det bare skulle bli for ett års tid. Nå håper de at studentene tar turen ut til «fjæra» på kamp, for en annerledes fotballopplevelse enn de er vant med fra tidligere. Ivar Furu mener det er litt som om NTNUI skulle spilt i Eliteserien.

– Vi er en annen klubb, et annet lag. Ikke noen pompøse, overbetalte drittsekker, sier han med et glimt i øyet. Sondre Sørløkk ler.

– En ydmyk gjeng som spiller fordi vi elsker fotball, er det vi er. Det er den største forskjellen på oss og resten, sier Furu.