Chat Pile & Hayden Pedigo - In The Earth Again

Det er ingen annen måte å beskrive det amerikanske bandet Chat Pile på enn grotesk. Velg hvilken som helst av låtene deres, så kommer du i møte med intens, grisete støyrock som diskuterer det verste menneskeheten har å by på, fra barnemord og hjemløshet til selvdestruksjon a lá heroinmisbruk.

Du skal derfor være unnskyldt i å tenke at slik musikk aldri kan kalles vakker, men det er ikke sant. «Grotesk» og «vakker» er ikke motsetninger, som bandet beviser ved å samarbeide med den snodigste fingerspillgitaristen i Texas, Hayden Pedigo. 

Chat Pile og Pedigo virker kanskje som en merkelig duo for et prosjekt. Hva er det ambient americana og fingerspillgitar har med sludge metall å gjøre? Overraskende mye, viser det seg. 

Musikerne er ikke forent i lyd like mye som de er i filosofi og estetikk. Dette er to prosjekt som er ytterst opptatt av landskapet i USA i dag, og aller mest de sidene som de fleste velger å overse. 

Chat Pile gjengir disse sidene som et mareritt, en skrekkfilm hvor virkeligheten er monsteret. Pedigo er mer avslappet, men skriver fortsatt musikk som føles hjemsøkt. Låtene hans er dedikert til de små tomme byggene og spøkelsesbyene som står langs uendelige strekninger med motorvei. 

Deres nye album In The Earth Again er like kroppslig som det er eterisk, en samling av låter som er like vakre i teksturering som de er motbydelige i leveranse. Det ene øyeblikket vil du stirre blankt ut i luften, det neste vil panikk sette inn mens det føles ut som du blir jaktet på. 

På «The Magic of the World» møtes disse to verdene i perfekt harmoni. Det er en apokalyptisk folkelåt, rolig i lyd men knusende tragisk i lyrikk, uten noe av den maniske aggresjonen som vanligvis forventes av vokalist Raygun Busch. 

De er flinke til å minne deg på at slik ro alltid er midlertidig, da neste låt «Fission/Fusion» er et kort stykke med destruktiv støyrock, fri for vokal. Om den rolige innkallingen av dommedag ga deg litt for lite puls, så funker dette som musikalsk skremsel. 

In The Earth Again er altså i bunn og grunn et apokalyptisk album. Hovedsingelen «Radioactive Dreams» er en tung slowcore-aktig låt som gir følelsen av å leve med en fot allerede i graven.

Avsluttende låt «A Tear for Lucas» er helt naken, som en leirbål-låt sunget på gråten. Det er uvanlig å høre Busch så sårbar, som om hele verden har gått i oppløsning. Kun aske og glør er igjen. 

I følge Busch og Pedigo er verden altså i fyr og flammer, fri for frelselse av Gud eller andre makter. Med det politiske landskapet som dekker USA i dag kan jeg ikke akkurat klandre de. Det skumleste med In The Earth Again er å se et band tidligere konsumert av voldelig sinne nå sunket ned i håpløs sorg.

LES OGSÅ:  Nothing Personal slipper sitt mest personlige album: – Det menneskelige, det ærlige, det som gjør litt vondt