Dave – The Boy Who Played the Harp

Fire år med arbeid skulle til før Dave fulgte opp sitt andre album med The Boy Who Played the Harp. Heldigvis tok han ikke en Frank Ocean. For mens den typen mystikk kunne kledd ham, har Dave alltid vært på sitt sterkeste når han snakker høyt, tydelig og ærlig. Albumet passer ikke på radioen eller i klubben, men i speilet. Han har aldri vært så ærlig før. 

De to første sporene høres ut som noe Kanye West kunne produsert sent på 2010-tallet. Med hakkete sampling og en minimalistisk beat får trommene all plassen de trenger for å virkelig skinne. Produksjonen her og på vokalen er polert på en måte som minner om The Weeknd. Han rapper behersket, som for å bli forstått – av seg selv, men også av Gud. 

Der de fleste rapperes lyrikk like gjerne kunne vært på andre språk der de er ufyselige eller uinteressante, kryr dette albumet av følsomme samtaler. Dave bytter mellom å snakke til seg selv, Gud, de han føler han har sviktet og den som lytter. 

Midt i kommer pusterommet «Raindance». Dave skrur opp tempoet og åpner døren for det nigerianske verdensfenomenet Tems, som leverer den mest fengende hooken på albumet. Teksten er en fin balanse mellom sensualitet og sårbarhet. Beaten glir på en myk afrobeat-groove – lett, men med dybde. Det blir en deilig oppmuntring før tunge tematikker for resten av albumet. 

Så kommer «Fairchild» – det modigste sporet på albumet. Mer en advarsel enn en låt. Over et mørkt, forandrende instrumentalspor forteller han om flere hendelser der en kvinne han kjenner blir seksuelt trakassert og overfalt. 

Midtveis gir han ordet videre til Nicole Blakk, som tar over fortellingen i første person. Lyden mørkner og blir nesten ambient-aktig. Alt stopper opp. Hun skildrer frykt og desperasjon uten filter på en måte som er ubehagelig og umulig å ignorere. 

 LES OGSÅ:  Murder maids – Gloom

Når Dave tar ordet igjen, flyttes blikket fra offer til samfunn. Han peker på det som muliggjør volden: kulturen, stillheten, guttagjengen og ekkokamre. Han rapper om hvordan faren ikke er monstre i masker, men «that flirty cab driver», menn med kort lunte «who struggle with rejection», og «the kid in the group chat that jokes about». Til slutt vender han blikket innover og stiller spørsmålet alle burde stille seg: «Am I one of them?» Det hele kulminerer i en knusende erkjennelse: Man er enten del av løsningen, eller problemet. Det er en setning mange ville hatt godt av å høre.

Albumet avsluttes med tittelsporet «The Boy Who Played the Harp». Det er en bibelsk allusjon til David, som brukte musikk for å helbrede og skape fred i kaoset. Han rapper lett over mørkt piano og beskjeden perkusjon. Her spør Dave hva det egentlig betyr å være sin generasjons stemme. Han setter seg selv i historiske øyeblikk, fra afrikanske frigjøringsbevegelser til Titanic, og spør hva slags mann han ville ha vært. 

Ville han kjempet, tidd eller reddet seg selv? Han trekker linjene til dagens virkelighet i blant annet Gaza og Vestbredden og reflekterer over sin egen frykt for tilbakeslag hvis han skulle ytret seg – slik for eksempel Kneecap møtte – men også over eget hykleri. 

Til slutt finner han likevel ro. Arven fra forfedrene gir ham et mål som er større enn sin egen suksess: et kall om å føre kampen videre med musikk, og avslutter med å gjenta tittelen til albumet. Det lyder som et løfte.

Albumet er ikke for deg som vil ha klubbangers eller banebrytende lydbilder, men det er en fortelling verdt å lytte til. I anmeldelser pleier jeg å nevne spesielle linjer jeg mener skiller seg ut, men her ville jeg måttet trekke frem annenhver linje. På The Boy Who Played the Harp jekker Dave tekstskrivingen opp enda et hakk, og det er lett å forstå at dette tok fire år å lage. 

 LES OGSÅ:  Danny Brown – Stardust