King Hannah - I'm Not Sorry I Was Just Being Me

King Hannah, duoen fra Liverpool, rystet indierock-scenen med debut-EP-en Tell Me Your Mind and I'll Tell You Mine i 2019, etter singler som «Creme Brulee» og «Meal Deal». Debutalbumet er mørkere, litt mer støyende, og bærer med seg et hint av humor og fandenivoldskhet, samtidig som det er melankolsk og sårt. Varsom gitarstøy, tunge, dype basslinjer og en deilig, søvnig vokal på topp gjør albumet til noe av det vakreste jeg har hørt på lenge. King Hannah er Mazzy Star og Cowboy Junkies i en 2022-drakt, og jeg visste ikke at jeg trengte det, men plata utforsker noe nytt og spennende som får hjertet til å banke et knepp hardere.

Åpningslåta «A Well-Made Woman» er ydmyk og personlig. En synkende, dyp gitar. Vokalist Hannah Merricks styrkende, dypt personlige ord om å være en kvinne i dag, «I am a Woman / A brave one». Den flyter ut i et dystert univers der forvrengte gitarer tar over for vokalen. Den skraper hjertet og gjør at du henger med hodet, uten å deppe, bare sitt tilbake og nyt. Rytmeteppet er til tider hypnotiserende og før jeg visste ordet av det var de fem minuttene borte. Stemningen for albumet er dermed satt og det er som den lykkelige bakrusen fra en kveld på pub i Liverpool blandet med støvete platespiller-lyder fra pappas stue.

Det er elementer av albumet som gir meg følelsen av hvis en gitar var et dyr, ville den knurret og skrapet bort alt av glede i jakt på ren melankoli. På «All Being Fine» er Merrick personlig der hun synger om barndommen sin og gjentar om og om igjen at alt kommer til å ordne seg. Den er tung og seig, og kan til tider minne om Radiohead, hvis Radiohead hadde tatt seg selv litt mindre seriøst.

Andre del av duoen, Craig Whittle, har vokalen på «Ants Crawling on a Apple Stork» og synger personlig og urovekkende om ungdomstiden og hvor bortkastet den var. Den utfolder seg i et drømmende, søvnig lydbilde der gitaren er dyttet lengst frem i lydbildet og låten fremstår som et friskt pust som skaper en naturlig pause i albumet. Savnet etter en enklere, mindre komplisert tid er det han savner mest fra ungdommen, «I miss it all / Some ants drawing on a apple stork / That's what youth was». Låta illustrerer glimrende tiden da ting føltes større en det var, alle bekymringene forsvant og du tar deg selv i å glemme hvor, hva og hvem i tre fine minutter.

«The Moods That I Get In» er som siste delen av en drøm, den delen der du føler du kan styre hva som kan skje, men så gjør hjernen din en annen vending også ender du opp med å bare ri på bølgen, følge strømmen, overgi deg til hjernen din. Den utfordrer og overrasker, og tekststrofen «If you do not like what I’m singing about / Well, then you really do not have to listen / You can just turn me off», føles ekte og det er en irritasjon i stemmen hennes som er modent og lagt oppå et mørkt og drømmende lydbilde. Det minner mest av alt om noen av de mer laid-back bandene fra Paisley Underground-scenen på 80-tallet (Opal, Rain Parade og senere Mazzy Star), med et friskt og oppdatert lydbilde.

Nest siste låt, «Berenson», er instrumental men sier mer enn ord noensinne kan gjøre. Gyngende trommer, en sommerlig gitar og lyder av solskinn og grønne trær, som gjør at jeg drømmer meg bort til en sommereng der jeg ligger og føler på en uendelig fred og ro. Den går sakte med sikkert inn i albumets siste storslagne låt som bygger seg opp med forvrengte lyder og sprenger ut i et komplekst kjærlighetsbrev. «It's Me and You, Kid» er stor og mektig, og jeg kunne hørt på øyeblikket den sparker ifra seg på repeat. Det er gitarriff som holder hender med trommene som holder hjertet opp i halsen og stressnivået høyt men på en god måte; jeg vil flykte, rømme, og løpe vekk fra alt og vil forsvinne fra overflaten til denne lyden. «I'm all I'm ever gonna be», og det er helt greit synger Hannah Merrick, med en slags bekreftelse som gir meg følelse av godkjennelse. Noe som er deilig, og befriende. Hvis du liker Lana Del Rey, men synes hun blir for enkel og kjedelig, eller hvis Madrugada er din foretrukne gift, men du raskt går lei av Sivert Høyems anmassende stemme - da er King Hannah som skapt for deg.

Nei, King Hannah trenger ikke beklage for noe som helst. Dette er de som gjør greia si, og det fungerer utrolig godt.