Tekst: Musikkredaksjonen

George FitzGerald - All That Must Be

Årets eksamenslesing-album?

Melodiske og harmoniske synther, nydelig bruk av vokal-samples, dype basslinjer, og rolige trommer. Dette er musikalske elementer FitzGerald mestrer så godt at praktisk talt hver låt inneholder disse. Elementene gir albumet et tydelig tema og skiller seg fra den britiske produsentens tidligere prosjekter. Likevel gjør mestringen av synth, bass og vokal-samples at produsenten ikke har eksperimentert like mye som tidligere. Han har funnet sin suksessoppskrift som gir gode enkeltstående låter, men som samtidig gir et litt ensformig og til dels kjedelig album.

Hver låt kan nytes for seg og har sin egen stemning. Første gang der vokal-samples byttes ut med faktisk vokal er låta «Roll Back». Her leverer feature-artisten Lil Silva følsomme vers i meget lyse toner. En annen låt som har egen vokalist er «Half-Light – Night Version» med sangeren Tracy Thorn, som for øvrig slapp et meget kjedelig soloalbum 2. mars. Kjedsomheten setter dessverre også inn i «Half-Light – Night Version».

Både Lil Silva og Tracy Thorns elektroniske ballader er til forveksling lik en mengde Above & Beyond-låter. Ofte kan slike ballader bli i overkant pompøse, men dette unngår FitzGerald med sitt mørkere og mer melankolske sinn.

George FitzGerald har også fått hjelp av to andre elektronika-produsenter. Populære Bonobo og mindre kjente Hudson Scott gjester hver sin låt. Begge disse låtene er sluppet tidligere i år som singler for å skape blest rundt plata. Dette er et forståelig valg ettersom «Nobody But You (Feat. Hudson Scott)» gjør seg som et av albumets høydepunkt. «Outgrown» der Bonobo gjester en en låt i lystigere laget, men samtidig noe som lett går i glemmeboka. Det andre høydepunktet derimot, «The Echo Forgets», er en tyngre og mer dramatisk låt.

Til tross for varierte låter er elementene de samme. Den forutsigbare stilen gjør at albumet kan høres ensformig ut, om man kun tar en rask lytt på hver låt. Selv om virkemidlene likevel er de samme, består hver enkel låt av mange varierte partier. Dette gjør «All That Must Be» til et ålreit elektronisk album. Albumets soleklare styrke ligger i dens tema og George FitzGeralds gjenkjennelige stil, men stilen blir dessverre også albumets svakhet. Ensformigheten gjør at det er litt kjedelig å høre albumet i lengden. Den mest passende bruken av All That Must Be må være som bakgrunnsmusikk til eksamenslesing. Her får du dratt maksimalt nytte av FitzGeralds melodiske balsam for ørene. Albumet er lite innovativt og har ingen store overraskelser. Det er likevel verdt å høre innom «The Echo Forgets» og «Nobody But You (Feat. Hudson Scott)», som har kvaliteter utover å være bakgrunnsmusikk.

– Karstein Alvestad Skogseth

Albert Hammond Jr. – Francis Trouble

Dansbart med dybde, perfekt for lysere tider

Francis Trouble er Albert Hammond Jr. sitt fjerde soloalbum, selv om han kanskje er mer kjent som gitaristen i indierock-bandet The Strokes. Indie-preget har han tatt med seg i soloprosjektet, og resultatet Francis Trouble er dansbare melodier som passer perfekt som bakgrunnsmusikk til den kommende våren.

Hammond svever i landskapet mellom rock og pop, som så mange andre gjør. Derfor er det lett å drukne i mengden av artister som prøver å gjøre det stort her. Det synes jeg Hammond unngår. Tekstene hans er gjenkjennelige og fengende, uten at de føles for enkle og meningsløse. Samtidig trenger du ikke gjøre dype dykk for å finne ut hva som formidles. Det er en perfekt balanse mellom det lettbeinte og noe som treffer. «Set to Attack» er det beste eksempelet på nettopp dette.

Melodiene på plata er laget for å danse til, og fungerer helt sikkert enda bedre live enn på anlegget – med mindre du vil ha en privat liten fest på rommet. En favoritt er «Far Away Truths», som virkelig setter seg på hjernen. Progresjonen i refrenget er fengende og simplistisk, i en positiv forstand. Dette er en av låtene som havner på lista mi nå mot lysere tider.

Blir «Far Away Truths» litt for lett for deg, kan du prøve «ScreaMER». Her finner du litt høyere tempo og temperatur. Fremdeles dansbart, men nærmere rock enn pop. Denne låta godtar ikke å være fin bakgrunnsstøy i like stor grad som resten av plata, og det er deilig med en liten oppkvikker innimellom om man foretrekker å høre albumet fra ende til annen.

Albert Hammond Jr. treffer meg med Francis Trouble. Det han treffer så godt med er gitarlydene han ikke har glemt på veien mot pop-preget, de passe betydningsfulle tekstene, og variasjonen mellom fint bakgrunnsstøy og låter som krever mer oppmerksomhet. Akkurat det jeg ønsker meg i årets vårliste.

– Maren Høgevold

Madcon – Contakt, Vol. 2

En nostalgi-trip som blander inn litt for mye av det nye.

Jeg var cirka 10 år gammel. Jeg hadde vært på hyttetur, og på vei hjem dro vi innom en konsert i Drammen. På en liten klubbscene med et svakt publikum så jeg Madcon spille live for første gang. Det har gått en del år siden den gang, og Madcon har blitt noe ganske annet enn den duoen jeg så på scenen da.

Contakt, Vol. 2 følger opp Contakt fra 2012, og albumene har til felles at de er de to eneste norskspråklige duoen har gitt ut. Der stopper likhetene. Madcon har siden gjennombruddet produsert musikk som har flørtet litt for mye med mainstream-pop, og lite av den musikken unggutten så på scenen for tolv år siden.

Med oppfølgeren har de endelig kommet seg nærmere utgangspunktet sitt. «Over» med svenske Petter gir meg et sjokk når introen teaser en ny poplåt, men slår hardt over i en voldsom produksjon og ren spytting fra Yosef.

«Ting & Tang» gjør meg litt derimot tvilsom. Selv som blodfan av Arif er dette kanskje noe av det dårligste jeg har hørt fra han. «Kaos» drar det opp igjen, med en låt som ligner mer den delen av Madcons diskografi jeg aldri helt har følt, men bringer nok hete til at det er tålbart.

«Gåsehud» med Unge Ferrari høres ut som hvilken som helst annen Ferrari-låt. «Kom» med Lars Vaular og Sisi er en rolig R&B-låt, som blir litt forglemmelig i mellom skitsene. «Drimmedua» kommer heldigvis etter, og står frem som høydepunktet for meg. Med en dritfet produksjon, og rekker etter rekker med fete linjer fra både Tshawe, Yosef og Kamelen, er dette en banger jeg aldri blir lei av.

«Contakt» er et funky tittelspor, og «Tårer» med Vinni er også et av de mer imponerende sporene. Til slutt har vi «NeS» som høres ut som en gammel Karpe-låt, etterfulgt av «Dum» som runder av albumet med en introspektiv tekst.

I alt elsker jeg nok dette albumet mest av nostalgiske grunner. Det har sine skinnende øyeblikk, men mye rusk innimellom. Syv skits blir litt for mye, og tar ofte oppmerksomheten vekk fra låtene de prøver å legge opp til. Jeg føler gjennomgående at albumet er et forsøk på å ta lyden tilbake til der de startet, og de har de klart, men ikke med glans.

– Sander Strand Engen