Ulver på Blæst

Bandet Ulver har siden oppstarten som svartmetallband i 1993 beveget seg gjennom en rekke ulike musikksjangere. Musikken er derfor vanskelig å definere, men har i løpet av 2000-tallet beveget seg over i electronica, lydlandskaper og eksperimentell rock. Senere års samarbeid med både Tromsø Symfoniorkester, og dronemetal-bandet Sunn O))) vitner i hvert fall om et band som våger å eksperimentere og bryte sjangerkonvensjoner.

I tillegg til improvisert syrerock, baserer konserten på Blæst seg hovedsakelig på albumet ”Childhood’s End” (2012), der mer og mindre obskure garagerock-perler fra slutten av sekstitallet blir ikledd Ulversk drakt. Vokalist Kristoffer ”Garm” Rygg entrer scenen nærmest litt lavmælt, hilser publikum velkommen, og sier: ”Vi skal… eh… spille noen garagerock-sanger for dere.”

Det er allerede åpenlyst fra første låt, We The Peoples ”In The Past”, at dette er materiale hentet fra en annen låtskrivertradisjon enn den Ulver ellers ser ut til å ha røtter i. I den grad Ulver noen sinne har tilhørt en tradisjon, selvfølgelig. Låtmaterialet er nemlig umiskjennelig sekstitalls, allikevel låter det ikke så retro som man kanskje skulle frykte.

Som på ”Childhood’s End”, behandler bandet coverlåtene som det gode råmaterialet det faktisk er, og ikke som grunnlag for å skildre en popmusikalsk epoke. Joda, låtene høres ut som seg selv, men bandet setter et eget avtrykk, og de blir aldri noe ordinært coverband. Det er tydelig at katalogen de presenterer er en konsekvens av nerdete kjærlighet til bortgjemte skatter fra rockens noe avsidesliggende garasje. Å turnere med dette fremstår alt i alt som et morsomt overskuddsprosjekt for Ulver.

De leverer helstøpte versjoner av flere klassiske garage/psych-låter, som The Electric Prunes’ ”I Had Too Much To Dream Last Night”, og Jefferson Airplanes ”Today”. Låtene introduseres av bandet som coverversjoner av nevnte band, og de uinnvidde kan derfor også lære ett og annet om gammel garagerock i løpet av kvelden. Tross kule låter, framstår konserten etter hvert litt som en skoletime i obskur sekstitallsmusikk. Og det er her det også kan virke litt kjedelig.

Det tar seg allikevel opp i de lengre jamme- og improvisasjonspartiene, der bandet viser muskler både samlet og som individuelle musikere. Partiene glir over fra herlig støyende monotoni til fantastiske, suggererende lydlandskaper. I enkelte øyeblikk glemmer man at man befinner seg i et trangt lokale i Trondheim, der man er omringet av klamme rygger og svette ølmager. Når Ulver er på sitt beste denne kvelden, innehar konserten flere fine øyeblikk.

Da et av de lengre improviserte partiene er over, og bandet demper seg igjen, spør vokalist ”Garm” forsiktig om vi syntes de var bråkete. Han møter selvsagt ingen videre protester på dette. For på sitt verste tenderte kvelden til å bli noe langdryg og kjedelig. Men på sitt beste, da bandet kanskje var litt bråkete, var kvelden også glimtvis fantastisk.