Blank finner seg selv til slutt

I den avsluttende sesongen av NRK sitt nettdrama Blank møter vi Markus, en 19 år gammel elektriker. Han er seriens første mannlige hovedrolle, og for første gang utspiller handlingen seg utenfor Oslo. På videregående i Hadeland tok Markus livet på strak arm som russepresident med den fineste dama i bygda. Når serien starter har han nettopp kommet tilbake fra Oslo, og oppdager at vennene har gått videre, og han får ikke tilbake det tidligere livet.

Les også: Ofrer hår og hud for demokratiet.

Blank faller inn blant NRKs nå ganske store bibliotek med nettserier rettet mot ungdom og unge voksne. Det som gjør Blank så unik er at der hvor serier som SKAM fokuserer på en bestemt og etablert del av livet som er definert innenfor klare rammer tar Blank for seg mellomfasen mellom ungdoms- og voksenlivet. Blank kunne blitt enda en serie om studielivet med fyll, fest og forelesning, men skildrer heller den delen av livet vi sjeldent ser på skjermen, og det gjør den klokt i.

Ella fra første sesong jobbet på plantasjen og manglet retning og motivasjon. Zehra, (som den eneste studenten av hovedrollene) måtte i andre sesong velge mellom lidenskapen og forventningene hjemmefra. Markus er en helt annen karakter, men det er ingen grunn til å tro at det finnes færre Markuser enn det gjør Ellaer og Zehraer.

Les også: Første Pstereo-slipp.

At dette er siste sesong er kanskje like greit. Serien tok aldri av på samme måte som f.eks SKAM, og det er det flere grunner til. Første sesong bar veldig preg av en hovedkarakter som var så retningsløs at hun til tider fremsto som lite annet enn et tomt skall. Ella var en mange kunne kjenne seg igjen i, som er bra, men hun var også utrolig kjedelig. De mange lange tomme blikkene og den vedvarende usikkerheten gjorde henne ukonvensjonell, men også veldig krevende.

I Zehra fikk vi en mye tøffere karakter, men som også slet med de samme problemene: kjærligheten og fremtiden. Det er de gjenkjennelige problemene som går igjen. Jeg skulle ønske serieskaperne var modigere i karakterutviklingen og ikke bare var opptatt av å skape noen som representerer mange.

Som i tidligere sesonger bruker Blank tid på å komme i gang. Med gode, unge skuespillere føles det sjeldent kjedelig, selv om de lange, SKAM-inspirerte sekvensene kan bli noe trøttsomt.

Les også: Ønsker å fremme kvinner, både foran og bak kulissene.

Det kanskje aller beste med denne sesongen er at det blir umiddelbart gjort klart hva den handler om: Markus har flyktet fra jobben i Oslo uten å gjøre opp for seg og prøver å reetablere seg i sitt gamle miljø. Men det går sakte, det gjør det. Det at episodene deles i små sekvenser som legges ut flere ganger om dagen gjør at de mister noe av flyten for de som vil se én episode på søndag.

Serien kommer raskere til poenget, og frigjør seg mer fra forventningene om å overta arven etter SKAM. Serien har en mye klarere identitet, og det er enklere å sympatisere med hovedpersonene. Det florerer av i-landsproblem men heldigvis behandler ikke serien dem som de skulle være det. Blank sin siste sesong er den beste, men dessverre holdes den igjen av formatet.