Jenny Hval - The Practice of Love

Jenny Hval har lenge stått som en av Norges største eksponenter av kunstpop med et større fokus på tekster og albumformatet enn hits. Ellers ligner både vokalstil og lydbilde på sammenlignbare artister som Susanne Sundfør og Highasakite. Det som for alvor skiller Jenny Hval fra andre artister innenfor sjangeren er mangelen på en klar låtstruktur og hennes ganske ekstreme tekstlige fokus. Albumene hennes inneholder lengre spoken word-segmenter og tekster som fokuserer på kontroversielle temaer. Disse elementene er fortsatt viktige på hennes nyeste plate The Pracice of Love.

Les også: Anmeldelse av Lumineers sitt nye album, 3

Noe av det beste med Hvals tidligere album var et stemningsfullt lydbilde; elektronisk men fortsatt organisk på sin måte. En av grunnene til dette var en minimal og lavt mixet beat. Derfor var jeg klar for mer av det samme da jeg satt på The Practice of Love sin første singel, «Ashes to Ashes», før albumet ble utgitt. De første 45 sekundene av låta tenkte jeg dette også var en typisk låt fra Jenny Hval; et minimalistisk og stemningsfullt synth-teppe. Så mens jeg satt og digget kom plutselig det jeg minst ventet: Trommemaskin. Hører jeg på trance?

Albumet starter med «Lions», en låt som starter med spoken words før den bygges opp sakte. Låta setter stemningen for «High Alice», som muligens har størst hit-potensial, men som fansen kanskje vil anse som den svakeste . Med unntak av «High Alice» har albumet en god flyt, komposisjonen er flettet sammen i et nydelig teppe av låter. Det sterkeste sporet er flettet inn midt i albumet, tittellåten «The Practice Of Love». En stemningsfull kakofoni av monologer om barnløshet flettet sammen til et stemningsfullt lydbilde.

Jeg ga «High Alice», singel nummer to, en sjanse, men da var jeg er forberedt på trommemaskinen, min største fiende. Har teknologien endelig fått overhånd? Har Jenny blitt overtatt av en kunstig intelligens? Er dette apokalypsen? Heldigvis kom en skikkelig 1980-talls saksofon inn etter ett minutt som en gledelig overraskelse i et ellers digitalt helvete. Fortsatt følte jeg låta manglet noe. Den har repetitive hooks og en klar struktur, og det var ikke det jeg ville ha. Er musikken faktisk dårlig eller har jeg blitt en 40 år gammel mann som hater teknologi? Jeg elsker tross alt Neil Young.

Et album av Jenny Hval er kanskje ikke noe for alle på grunn av spoken words, utilgjengelige låter og et fokus på kontroversielle temaer. The Practice of Love kommer uansett til å gi Hval nye tilhengere med låter som «Ashes to Ashes», som etter noen gjennomlyttinger kan vokse til en ypperlig, fengende poplåt. Albumet kommer nok til å splitte fanbasen og skape diskusjoner a la ananas på pizza. Noen nye tilhengere kommer til å like Jenny Hval hovedsakelig for singlene, andre kommer til å mislike den nye stilen, og mange vil sitte med en ambivalens. Etter noen lytt satt jeg igjen med motstridende følelser. Jeg lærte meg å like det, men jeg skulle ønske at det hadde vært mer kunst og mindre trance. Uansett står det respekt av at en artist våger og gå sine egne veier.