Krig, kaos og et kamera

Filmen viser Vladislav Mikoshas opplevelser som fotograf i den sovjetiske hæren under andre verdenskrig. Autentiske bilder av krigshandlinger og ofre, med en fortellerstemme basert på dagboksnotat gir et nært og gripende innblikk i ufattelig hendelser.

Da Vladislav Mikosha som ung gutt så filmen Nanook of the north, ble han dypt inspirert og begynte å drømme om å bli filmfotograf. Ved utbruddet av andre verdenskrig vervet han seg til hæren, og ble sendt til fronten som soldat. Men for ham var kameraet hans eneste våpen.

Krypende soldater i bomberegn, løpende mennesker som synker sammen, truffet av kuler. Blodige kropper, råtnende lik og gråtende kvinner. Filmet fra noen få meters hold gjør disse bildene inntrykk. Til tross for at man er vant med å bli eksponert for grusomme bilder er det spesielt å se en dokumentar som virkelig er i sentrum av krigens inferno. Det faktum at han fulgte de kjempende soldatene med kamera, at han uten våpen risikerte livet mens det eksploderte og smalt rundt ham, viser en ufattelig dedikasjon til sitt arbeid. Det gir en følelse av uvirkelighet å se slike scener, samtidig er en av filmens styrker at den makter å holde seeren smertelig klar over at dette er dokumentar, ikke fiksjon.

I 1943 reiste Mikosha først til England, og deretter til USA. I Hollywood ble de sovjetiske soldatene mottatt som helter, og kom i kontakt med berømtheter som Ingrid Bergman og Charlie Chaplin. Mikoshas filmer gjorde et så dypt inntrykk på Chaplin, at han holdt kontakten med den sovjetiske fotografen etter krigen. Kontrasten mellom den håpløse krigssituasjonen i Europa og det amerikanske samfunnets entusiasme og framtidstro er et effektivt virkemiddel. De sovjetiske soldatenes møte med det fredelige samfunnet var preget av ambivalente følelser, de ville helst reise hjem for å kjempe videre.

Tilbake i Stalingrad fulgte Mikosha krigens siste fase. Da de tyske styrkene overga seg filmet han deres marsj som krigsfanger. Det som da preget ham var ikke hat, men medfølelse. Mikosha så mennesker med forpinte sjeler, individer med begredelige skjebner. Dette viser filmens viktigste egenskap: den er medlidende og filantropisk.

Jag stannar tiden er ikke en film om sovjet i krig, det er en film om mennesker i krig. Den tar egentlig ikke parti med noens side, men viser menneskenes lidelse og sorg, vilje og håp. Bildene og klippingen er fantastisk, og balanserer mesterlig mellom krigens brutalitet og mer hverdagslige hendelser. Vladislav Mikoshas dagboksnotat, lest av Jonas Karlsson, bidrar med poetiske skildringer av det man ser, og gir også innblikk i Mikoshas egne tanker. Den overveldende meningsløsheten ved krigen settes opp mot det viktige i Mikoshas eget liv, som for eksempel kjærligheten til moren.

Filmen anbefales fordi den rommer store tema og store følelser, noe som kan være verdt å ta innover seg i en forflatet kultursfære som vår.