Øya: Erykah Badu

Det er godt over 20 år siden Erykah Badu tok rollen som en av de ledende stemmene i 90-tallets neo-soul-bevegelse med sitt debut-album Baduizm. Den etablerte legendens Øya-show er enormt underholdende, selv om det blir en noe avstumpet affære.

For i typisk neo-soul-stil møter ikke den amerikanske sangeren opp før en halvtime etter oppsatt tid. Forsinkelsen glemmes likevel fort når Erykah endelig dukker opp på scenen til «Caint Use My Phone» iført en outfit som det rett og slett er vanskelig å sette ord på. Etter at hun har slått litt løs på en trommemaskin og spilt den fine «Out My Mind, Just in time» fra hennes siste studioalbum, går Badu og bandet helt tilbake 1997 og «On & On». Låten, som fremdeles står igjen som hennes største hit, får svært god respons fra alle som holdt ut den 30 minutter lange forsinkelsen, og når den går direkte inn i en energisk og dansbar versjon av «…& On» fra Mama’s Gun forsøker samtlige i publikum å røre litt på hoftene. Videre får vi «Love Of My Life», en vakker hyllest til hip-hop, som følges opp av en nedtonet versjon av «I Want You» som til slutt eksploderer i en fantastisk presentasjon av styrken og bredden i sangerens stemme. Det soul-artisten viser her er langt utenfor det man noen gang får høre på studioinnspillingene hennes.

Les også: Onsdagen på Øyafestivalen oppsummert

Det er tydelig at både hovedpersonen selv og bandet hun har med seg har vært gjennom disse låtene en god del ganger før, og det spilles med imponerende presisjon og rutine. Erykah Badus egne spontanitet og eksentriske natur sørger likevel for at det aldri føles for innøvd eller stivt, og det resulterer i en rett og slett veldig morsom konsertopplevelse. Sangeren er leken på scenen, både i form av dansing, småfrekke instruksjoner til bandmedlemmene, plutselige utrop, og god kontakt med publikum og andre levende organismer i Tøyenparken. Etter å ha spilt «Window Seat» introduseres «Bag Lady» med en tale om spiritualisme og samhold, før den avsluttes med en påminnelse til trærne rundt oss om at de må huske å tro på seg selv og være fornøyde med å være akkurat det de er, nemlig trær. Hele showet er rett og slett veldig Erykah Badu, på både godt og vondt.

For det er ikke å komme unna at forsinkelser i festivalsammenheng kan skape litt utfordringer. Etter å ha å spilt den fengende «Tyrone» i tre forskjellige stiler før hun er fornøyd, kuttes mikrofonen til Erykah Badu midt under en jam-session med bandet, og hun får ganske enkelt ikke lov til å takke for seg før hun må forlate scenen. Det blir en brå og merkelig avslutning på en merkelig, men alltid underholdende konsert fra en artist som virkelig er noe for seg selv.