Øya: Stereolab

Franske Stereolab fikk i oppgave å fylle sirkus mot slutten av Øyafestivalens avslutningsdag. Bandet hadde sin storhetstid mellom 1992 og 2004, mellom det støyete Peng! til det velproduserte pop-albumet Margerine Eclipse. I løpet av denne tida var de innom en rekke ulike perioder med sin start i støyete, eksperimentell krautrock som gradvis ble mer jazzete og poppete med årene. Noe av det som ga bandet særpreg var deres bruk av space age pop, som kom ut av loungen sent 50-tall som følge av en optimisme om verdensrommet og utforskning av mulighetene der ute. Gjennom sampling av denne musikken, og komposisjoner som hentet inspirasjon derfra, lagde Stereolab seg et unikt sound som nådde sin topp i albumet Dots and Loops i 1997. Bandet la opp i 2009, og har ikke spilt konserter før årets turné.

Les også: Øyafestivalen: Safario.

Setlisten belager seg først og fremst på de gamle store hitsene med unntak av et par låter funnet i deres arkiver som ble sluppet med ny-utgivelsene av albumene deres. De setter i gang med «Come and Play in the Milky Night», og beviser fort at de fortsatt har noe å komme med til tross for den lange pausen fra konsertscenen. De fortsetter med låter, som for en fanatiker som meg selv, blir en hit-parade. I dette formatet blir man påminnet om hvor mye de utviklet seg og hvor bra de fikk til det de prøvde seg på.

Selv om de leverer greie live-versjoner av låtene sine, er det vanskelig å ikke høre de innspilte versjonene i bakgrunnen der alt er rent og tett. Lydene de kommer med kan rett og slett ikke sammenlignes med deres innspillinger, og dette svekker konsertopplevelsen. I tillegg til dette virker hele bandet litt innesluttet og ser ut til å ha det akkurat middels gøy på scenen, noe som naturligvis smitter over på publikum uansett hvor stor sentimental verdi musikken kan ha. Alt i alt blir det en bra konsertopplevelse, men det er tydelig og forståelig at deres storhetstid er bak dem.