Ujevn ståhei på Trøndelag teater
Trøndelag teaters Stor ståhei for ingenting er kreativ og tidivis morsom, men på premieredagen er det ikke helt på plass.
Stor ståhei for ingenting er en forviklingskomedie, og et av de Shakespeare-stykkene som er lettest å følge med på. Det ligger også en kime av alvor i handlingen, som regissør Runar Hodne og resten av teamet har valgt å understreke. Alvoret er noe av det beste med oppsetningen, med en fengslende Ragne Grande i sentrum. Humoren hadde derimot ikke falt helt på plass til premierekvelden. Skuespillerne er ofte morsomst alene, samspillet er ujevnt.
Første akt av Stor ståhei for ingenting spilles i den nyåpnede «teatergata», foajéen på Trøndelag teater. Skuespillerne flyr opp og ned på stiger og gallerier, frem og tilbake mellom forvirrede og smilende teatergjester. Etter en halvtimes tid blir publikum ledet over scenen og inn i hovedsalen, der resten av stykket spilles uavbrutt (i to timer).
Det er en god idé å spille deler av skuespillet ute i foajéen. Det er morsomt, men fungerer bare delvis. Flere av skuespillerne ser ut til å kose seg med å bevege seg rundt blant nervøse teatergjester. Når det er så mange karakterer som løper rundt blir det litt vanskelig å bli introdusert for karakterene. Det hadde kanskje fungert bedre etter en pause. Ja, for oppsetningen hadde hatt godt av en pause i midten.
Scenografien fungerer godt. Scenen er svart bortsett fra papirruller og store, hvite duker festet til taket med tau. Skuespillerne former kulissene til omgivelser, klær og gjenstander etter behov. Den kraftige sminken og de fargerike kostymene får full oppmerksomhet i kontrast til den svart-hvite bakgrunnen. Noen av skuespillerne er vant til å spille på mer subtil ansiktsmimikk, som blir borte under den heldekkende sminken.
Skuespillerne har ulik spillestil, og det virker ikke som om alle fått nok tid til å utvikle samspillet. Oppsetningen inkluderer flere av favorittskuespillerne mine, men dynamikken mellom dem er ujevn – kanskje det vil gå seg til? Med ti skuespillere er det et stort ensemble, ofte med mange på scenen samtidig. Allikevel er de ofte morsomst alene, som Isak Holmen Sørensen som den melodramatiske Claudio, eller Kenneth Homstad som den romantisk forvirrede Benedickt.
Det er allikevel mye som fungerer godt. Mari Hauge Einbu og Kenneth Homstad spiller det usannsynlige paret Beatrice og Benedickt, som lures til å bli forelsket i hverandre. Beatrice og Benedickt bruker det meste av tiden på slenge dritt seg i mellom, og forsøke å skjule den gryende forelskelsen. Einbu og Homstad har et sømløst samspill, hvor de flørtende fornærmelsene deres er blant høydepunktene.
Et annet høydepunkt er alvoret. Claudio (Sørensen) skal gifte seg med Hero, spilt Ragne Grande, men Claudio lures til å tro at Hero har vært utro før bryllupet. Stykket (fra 1599) foregår i en verden der det ville vært katastrofalt for en kvinne. Ragne Grande er enestående som Hero, i det hun innser at hennes verden raser rundt henne. Surret inn i papir bryter hun skjelvende sammen på scenen.
Det er mye som fungerer godt her, men humoren har ikke realisert hele sitt potensiale. Kanskje vil samspillet gå seg til etter noen forestillinger, og i så fall kan det bli veldig morsomt. Hvis du er nysgjerrig, koster studentbilletten heldigvis bare 175,-.
Du kan lese flere musikk, teater og kulturanmeldelser her
