Urhjernen er alene

Det virker unaturlig å omtale Petersons siste bok 12 regler for livet. En motgift mot kaos uten å kommentere mannen som fenomen. Psykologens forelesninger har millioner av klikk på Youtube, og han har blitt skrytt opp i skyene av reddit-brukere, da primært mannlige, så vel som av kulturjournalister verden over. Populariteten blir gjerne satt i sammenheng med et mannsideal i krise, korrumpert av årevis med statsfeminisme og «sekstiåtterverdier». Om du ser en av forelesningene eller intervjuene hans, er det ikke umulig å forstå tiltrekningen: Peterson er relativt karismatisk, og leverer enkle svar på komplekse problemer. Dette er tilfelle også i denne boka, som nå foreligger på norsk.

12 regler for livet er delt inn i tolv kapitler, ett for hver livsregel. Reglene er enkle og forståelige nok: Rett deg opp i ryggen og møt utfordringene dine, si sannheten, ikke søk det egennyttige, men det meningsfylte, og så videre. Kort sagt, ta ansvar for deg selv og ditt eget, og du vil til sist mestre det kaoset livet utgjør. Tankegodset bak hver regel er desto mer komplekst, for ikke å si motsetningsfylt.

Peterson bemerker et sted i boka at menneskehjernen er grunnleggende sosial. For ham betyr dette simpelthen at vi gjennom evolusjonen har utviklet en fininnstilt evne til å lese hvor vi ligger i det sosiale hierarkiet. Peterson bruker mobbing som eksempel. Et mobbeoffer produserer mindre serotonin, luter ryggen og utstråler dårlig selvtillit. Å komme ut av denne situasjonen blir mobbeofferets eget problem. Ved å rette opp ryggen og innarbeide en «evne til å reagere med aggresjon og vold» i møte med mobberne, kan offeret produsere mer serotonin og ose selvtillit, og dermed avansere på rangstigen.

Personlig ansvar er selvsagt ikke et onde for noen av oss, mobber eller offer. Men for Peterson er mobbing kun individets ansvar, til tross for at det er et relasjonelt og dermed et sosialt problem. Peterson er blind for at menneskets sosiale karakter også gjør oss i stand til å forandre våre omgivelser. Lignende tenkning ligger til grunn for hans sjette regel, som sier at du ikke skal kritisere andre (les: samfunnet), før du har fått orden på eget liv. Begynn i det små, skriver Peterson. Men hva karakteriserer det å rydde og skape orden? Du blir aldri ferdig. Stadig mer rot kommer til. Med andre ord er reell samfunnskritikk umulig.

I mangel på en enhetlig, vitenskapelig metode, er Petersons tenkning basert på en salig blanding av bibelsk og litterær analyse på den ene sida, og rein atferdspsykologi på den andre. Det er antakelig denne spenninga mange syns er fascinerende hos Peterson. Han evner imidlertid ikke alltid å syntetisere disse vidt forskjellige retningene på en lettfattelig måte, og de langtekkelige og pompøse analysene av bibelhistorier og religiøse myter avslører det umulige ved å destillere etikk ned til noen få leveregler. Det som presenteres som enkle løsninger på hvordan leve et godt liv, setter egentlig bare ord på det som i grunn er filosofiske problemer.