Bisper til besvær
Aprilspøken i avisen Vårt Land var at kultur- og kirkeministeren ville bli erkebiskop i Nidaros. I virkeligheten styrer Giske kirken på middelaldersk vis, og resultatet er brudd på menneskerettighetene.
Et par dager før første april varslet Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen til Adresseavisen at en konflikt står for døren om Giske blander seg inn i de kommende bispeutnevnelsene i Møre og Nidaros. Den norske kirkes manglende rett til å utnevne sine egne åndelige ledere bryter faktisk med den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som slår fast at full trosfrihet innebærer nettopp denne retten.Retten til å utnevne biskoper har alltid ligget hos kultur- og kirkedepartementet, noe som kan føre til at biskoper med kirkelig flertall blir forbigått, til fordel for departementsgodkjente kandidater.
Til tross for brudd på menneskerettighetene, gjør Giske det klart at kirken ikke vil kunne få større selvstendighet før demokratiet i kirkens valgordninger blir styrket. Demokratiet innad i kirken er preget av tradisjoner og fordommer, og har et stykke igjen før det når Giske-standard.
Det mange frykter er at Kultur- og kirkeministeren vil innsette Berit Lånke i Nidaros til tross for at motkandidat Tor Singaas har fått tre ganger så mange stemmer. Ministeren har flere hensyn å ta, og ett av dem heter kjønnsfordeling. Dette er ikke et gyldig argument for statlig overstyring. I et trossamfunn hvor medlemsskap er frivillig, burde det være en selvfølge at lederne blir valgt på kirkelig votum.
Den kommende stortingsmeldingen hvor forholdet mellom kirke og stat blir behandlet ble i utgangspunktet lovet i fjor høst, men har i skrivende stund ennå ikke blitt behandlet i statsråd. Det er i denne meldingen at nettopp spørsmålet om hvem som skal ha rett til å utnevne biskoper vil bli avklart.
I regjeringen sitter tre partier med motstridende syn på hvordan forholdet mellom den norske kirke og stat bør være. Senterpartiet vil beholde statskirken, Sosialistisk Venstreparti vil oppheve den, og Arbeiderpartiet stiller seg tafatt i midten og tviholder på en kompromissløsning. Uenigheten i regjeringen forsinker en avklaring av viktige spørsmål som berører mange mennesker.
Debatten om hvor myndigheten til å utnevne biskoper bør ligge har vært oppe gjentatte ganger i Kirkerådet, og det har i den senere tid blitt antydet at Giske vil forsøke å holde på denne makten og bruke den for det den er verdt. Slike beskyldninger er verken ministeren eller kirken tjent med, i en situasjon hvor samarbeid kunne nådd langt. Det er likevel forståelig at frustrasjonen kommer til uttrykk når den aktuelle stortingsmeldingen lar vente på seg både vinter og vår.
Giske har i den senere tid nedsatt et demokratiutvalg for kirken som skal ta seg av spørsmål omkring stortingsmeldingen. Utvalget har frist til første mai for å presentere løsninger som alle de tre partiene vil kunne svelge. Dette gjelder særlig nettopp bispeutnevnelsene.
Kirkerådets direktør Jens-Petter Johnsen uttalte til Dagsavisen i fjor høst at han ikke trodde ministeren var særlig interessert i kirken. Når ministeren bortdelegerer regjeringens egne oppgaver til et utvalg, samtidig som stortingsmeldingen stadig blir nedprioritert av regjeringen, er det en legitim slutning å trekke. Det må kunne forventes mer av en kultur- og kirkeminister, selv om vedkommende personlig foretrekker festivaler framfor kirkekonserter.
