Kommentar

Ta deg en algopause

Etter mange år med mobilen konstant i lommen trengte jeg en pause. Derfor tok jeg meg en algoritmefri hyttetur.

Hanna Jeanette Bjørkhaug Hanna Jeanette Bjørkhaug Illustratør

Publisert 21.08.2026 - 09:42

Som de fleste andre i generasjon Z, så går jeg konstant rundt med en mistanke om at smarttelefoner ikke er sunt for meg. I sommer utfordret jeg mistanken, og tok en mobilfri ferie, eller en algopause om du vil.

Jeg har hatt en mobiltelefon i nærheten sammenhengende i fem år. Derfor starter jeg hytteturen litt nervøs. Hva om hjernen min er så fritert at jeg forsvinner inn i et mørkt hull sekundet jeg ikke har en mobil å fikle med?

Jeg suger til meg de siste dråpene dopamin fra Instagram og legger mobilen avskrudd i bilen. Etter mas fra mamma bytter jeg til en nyinnkjøpt dumtelefon, i tilfelle jeg havner i trøbbel.

Fremme på hytta kjenner jeg meg litt småstresset og utilpass. Jeg leser i noen gamle blader, men roen jeg søker er ikke å oppdrive. Heldigvis er det allerede så sent at jeg går rett og legger meg. Dagen etter fortsetter rastløsheten og uroen. Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg blir usikker på om jeg i det hele tatt klarer å gjennomføre dette.

Pappa har sagt at det er sunt å kjede seg, men har samtidig også sagt at han aldri har kjedet seg i hele sitt liv. Jeg tenker derfor at løsningen kanskje finnes i hytteboken hvor tretti år med mobilfri hyttetilværelse står beskrevet.

Dessverre gir ikke boken de store svarene. Det skrives stort sett om vær, mat og merkelig nok mye om dovanene mine da jeg var liten. Mye tyder på at de kjedet seg like mye som jeg gjør. Det eneste som går igjen er at de går tur. Jeg prøver dette.

Da kommer vendepunktet. Idet jeg nærmer meg en topp, og totalt tolv timer uten mobil, er det noe som endrer seg. Det er som om jeg glir inn i en meditativ transe der livets enkle gleder er all dopamin jeg trenger. Turen blir lang og slitsom og idet jeg dumper ned i godstolen tilbake på hytten, kjenner jeg på pur eufori.

Blader om andre verdenskrig, kjøpt av farfar, blir plutselig noe jeg leser nøye i stedet for å skumme gjennom. Selv om jeg oppdager at de er ganske dårlige gjør det ikke noe. Det er det jeg har å lese på, og da er det godt nok.

I bakgrunnen har jeg satt på radio. Når var sist man faktisk lyttet til radio? Dessverre får jeg ikke inn Radio Revolt, så jeg ender på NRK P1. Vanligvis når man har tilgang til all musikk i verden via mobilen, frister det ikke å høre på radio. Men nå er det en sann glede. Selv når The Beatles og Sabrina Carpenter spilles om hverandre, kun avbrutt av et veldig dialektpreget program om Jesus, koser jeg meg.

Det er noe unektelig deilig med å ta til takke med det man har. Den enorme valgfriheten og mulighetene vi omgås med til daglig, gjør det vanskelig å riste av seg tanken på at det kanskje finnes noe bedre eller noe gøyere.